Turanga reiser i tid

Denne bloggen ble til som en slags ventil, fordi jeg ikke kan fortelle folk jeg møter til vanlig at jeg reiser i tid. De ville i beste fall trodd at jeg løy for å gjøre meg interessant, i verste fall fått meg innlagt på en institusjon. Og jeg må si, jeg er blitt vant til det; jeg trenger ikke denne bloggen like mye som jeg gjorde før, men innimellom er det skikkelig frustrerende å sitte inne med den kunnskapen jeg har, og ikke kunne bruke den. Som da jeg var på fest for noen uker siden, og overhørte en heftig diskusjon om hvorvidt tidsreiser er mulig. Jeg har lært meg å holde kjeft i slike diskusjoner, fordi jeg blir alt for frustrert av å vite at jeg har rett, og likevel ikke bli trodd. Men jeg overhørte et artig argument: «Hvis tidsreiser var mulig, ville Adolf Hitler vært kjent som den første mannen som ble drept av en Tidsreiser».  Jeg holdt kjeft. Det jeg kunne sagt var:

Da Hitler var 4 druknet han nesten. ( Kilde Kjeften! Bare fordi det står i The Daily Mail, betyr det ikke at det IKKE er sant) Det som det ikke står noe om i artikkelen er at Hitler ikke så mye falt ned i elva, men ble dyttet utpå den tynne isen av en uidentifisert gutt i slutten av tenårene.

Senere hadde den ikke så veldig kjente Tidsreiseren Henry Tandey  (2149-1977(86))* et møte med Hitler i skyttergravene under første verdenskrig . Han hadde Hitler i siktet, og det er usikkert på hvorfor han feiget ut. Jeg tipper det var tanken på hvor mye han ville ha forandret verden (det er langt ifra alle som er like skråsikre på at tidsreisere ikke kan forandre «fortiden», skape parallelle universer, eller utslette våres alles eksistens)

For ikke å snakke om 20. juli-attentatet. Åh, dere kan glede dere til sannheten om det kommer fram. Det er dessverre ikke min historie å fortelle.

Så det er ikke det at folk ikke har reist tilbake i tid for å drepe Hitler. De har bare ikke lykkes med det.

*Siden det ikke alltid er så lett å lese hvor lenge tidsreisere har levd ut i fra fødsel- og dødsår, skrives gjerne alderes deres bak dødsåret i parentes.

Stikkord: , , ,

Posted on: 19.02.12

Hei Bloggen!

Vi er i den epoken nå, er vi ikke? Jeg husker Minneapolise spurte meg om når bloggingens høydepunkt var, og jeg har fortsatt litt dårlig samvittighet for å si det er disse årene her, uten å spesifisere hva som skjer med bloggingen. Jeg kjenner jeg innimellom har lyst til å dra til 2005 og bare være der i noen uker og blogge og kommentere som bare juling. Oldskool. Og kanskje jeg gjør det? Kanskje det er jeg som er Drusilla eller Kristiane eller en av andre jeg beundret før jeg begynte å blogge selv (selv om jeg jo ser hvor vanvittig narsisistisk det ville vært av meg). Anyways, en liten oppdatering siden sist:

Våren 2010 jobber jeg hele forbanna tiden. Det går ut over helse, sosiale sammenhenger, og jeg slutter helt å være hyggelig mot folk, det har jeg ikke overskudd til. Jeg reiser i tid for å hvile meg, men jeg er så sliten, at jeg aldri klarer helt å komme meg ovenpå. Til slutt får jeg nok og sier opp jobben. Jeg har nok oppspart ferie og overtid at jeg i teorien kan gå på dagen, men det har jeg ikke samvittighet til, så jeg gir dem  2 uker på å finne en erstatter. I juni 2010 forlater jeg denne tiden. Jeg var borte helt til 1. januar i år, da jeg kom tilbake. Jeg leide ut leiligheten min mens jeg var borte, slik at jeg har litt penger nå,* og ikke trenger å finne meg jobb med en gang (men det begynner å bli på tide snart…) og jeg har vært i mange artige tider, og gjort mye gøy (mer om det siden) og jeg kommer tydeligvis tilbake til 2010 på et senere tidspunkt (etter at jeg har lært å teleportere. WTF!?), og jeg sjekket med jobben min, de er nå 3 personer som har den stillingen som jeg og en annen hadde i 2010, så der har ting også bedret seg (men jeg har likevel ingen internjsoner om å dra tilbake dit). Nå er jeg lykkelig, uthvilt og har mye å fortelle. Jeg tror 2012 kan bli skikkelig bra.

 

 

*dette faller muligens under tidsreiselovene om å tjene penger på boligspekulasjoner, men jeg tror det er greit, siden jeg jo ikke reiste i tid for å tjene penger på leiligheten min. Jeg håper jeg ikke havner i trøbbel for dette her.

 

Stikkord: ,

Dette er så kult at jeg nesten ikke kan få sagt det. Dere vet hvordan jeg ikke har reist lenger enn til det 26. århundre? Vel, av årsaker jeg skal komme tilbake til, bestemte jeg meg for noen uker siden å dra til 3066. Og når jeg først var der, så tok jeg like gjerne turen til 3498 (ja, jeg bommet. Jeg pleier å dra til runde tall når jeg tar for meg nytt territorium; lettere å holde oversikten sånn. Men jeg var sliten, og hoppet av for tidlig)

Uansett. Dere gjetter aldri hva de kan i 3498! De kan teleportere! Som med tidsreising så er det ingen maskiner involvert, det er en ren kroppslig teknikk, som noen evner, og andre ikke. (men gentransplantasjon både relativt rimelig og lett tilgjengelig i 3498, så de som ikke er født med teleportasjons- (og for så vidt tidsreise-)genet, kan lett få det transplantert, og selv om det blir litt tyngre for vedkommede, så vil han eller hun kunne teleportere/tidsreise/få andre genetisk betingede egenskaper.)

Som med tidsreising krever også teleportering en hel del trening, men du verden så greit det er når man først kan det. Lang historie kort; jeg tømte kontiene mine, og ordnet meg teleportasjonsgener, og tok et nybegynnerkurs. Det viser seg at jeg har like lett for teleportasjon som for tidsreising (det skulle bare mangle), og jeg kunne jo ikke bli i 3498 så alt for lenge (jeg har rotet så mye rundt i tiden i det siste, at jeg nå er 39 år gammel. I fjor var jeg 32), så jeg dro hjem til 2010 etter halvferdig kurs. Siden 3498 er såpass langt borte, vet jeg ikke om jeg noensinne vil få gjort kurset ferdig; enn så lenge trener jeg hjemme. Håpet er en dag å kunne teleportere verden rundt. Foreløpig har jeg klart å komme meg til parken på andre siden av veien (og skremt vannet av en forfyllet mann som ikke hadde klart å komme seg hjem fra fest – etter at jeg fikk full kontroll med å teleportere meg rundt i leiligheten og begynte å teleportere utendørs, gjør jeg det om natta, for da er det minst sjanse for at folk ser meg).

Poenget er at en verdensomteleportering er et stykke unna. Men er blitt mye mer gøy å hente brus i kjøleskapet når jeg ligger på sofaen og ser på tv.

Stikkord: ,

Jeg tror jeg har begynt å misbruke tidsreising igjen. Ikke som crazystalkerbitch, jeg har lært min lekse der (selv om det er mulig jeg møtte på en litt for ung Harald Eia på en fest i 1992 for noen uker siden, og det er mulig jeg vidde ham i overkant mye oppmerksomhet, men det er ikke som jeg kan bruke dette til noe nå. ”husker du meg? Vi møttes på en fest for nesten 20 år siden. Ja, det stemmer, jeg har ikke eldes siden da. Jeg er … vampyr!”), men seriøst, jeg driver ikke med sånt lenger. Rent bortsett fra det moralske aspektet av det, så har jeg ikke tid til det akkurat nå. Det viser seg nemlig at jeg er blitt jobboholiker. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Jeg er ikke så glad i jobben min (selv om den er helt ok, altså), ikke trenger jeg pengene og ikke har jeg noen ambisjoner om å gjøre stor karriere av noe slag. Jeg mistenker en overutvilket lojalitetsfølelse, kombinert med det iboende ønske jeg har om at folk skal like meg. Og de liker meg bedre når jeg har gjort det jeg skal, selv om det innebærer å være på jobb mens alle andre er på fest.

Så hva har dette med tidsreising å gjøre, lurer du? Nå skal du høre. Etter den 3. jobbehelga på rad, og jeg kom hjem søndag kveld til pappizza og ingen ubesvarte anrop, tok jeg meg en tur til 1977. Det er ikke uvanlig at jeg tar meg en helg i 1977. Jeg liker 1977, og jeg har snart ingen helger igjen der jeg ikke har vært enda, men vanligvis reiser jeg da fra en fredag i 2010 (eller hvilket år jeg bor i) til en fredag i 1977, og returnerer fra søndagen i 1977 til søndagen i 2010. Nå reiste jeg fra 2010 søndag kveld, tilbrakte helga i 1977, og returnerte til 2010 mandags morgen, timelagged og jævlig. Men jeg hadde hatt en helg, med fritid og moro og sosial interaksjon, og det skal sies at overtidskveldene gikk noe lettere den påfølgende uka. Så helga etter gjorde jeg det samme. Bare at jeg dro til 2180. Helga hadde jeg turen til 1992 hvor jeg helt tilfedigvis møtte Harald Eia.

Og hver gang la jeg til 2 ½ dager til uka mi. Mandagene var et helvete å komme seg gjennom, men i det minste hadde jeg helg igjen, selv om jeg jobbet 7-dagersuker. Den 4. uka fikk jeg et 300-siders dokument jeg burde lese gjennom. Det hender jeg får slik dokumentasjon, som jeg bør lese. Jeg bruker tiden min på oppgaver jeg utføre, og før eller siden havner jeg i trøbbel fordi jeg har gjort en feil, fordi jeg ikke har lest grunnlaget jeg burde ha lest. Den søndagen tok jeg meg en 4-dagers tur til sommeren 1997 (dere husker sommeren 1997? Strålende sol hele sommeren – jeg har 5 dager igjen jeg ikke har brukt opp der enda), og lå ute i sola og leste dokumentet fra ende til annen, to ganger, gulet ut viktige passasjer tok notater, og tegnet til og med en illustrerende figur til en del av teksten.

Dette var til stor hjelp, så da jeg neste helg reiste til 2099, tok jeg nok en gang med meg papirer, og… vel dere skjønner hvor dette bærer. Plutselig var bonushelgene jeg hadde innvilget meg selv også blitt jobbhelger. På den positive siden; å for en gang skyld ha lest grunnlagsdokumentet har spart meg for to store tabber jeg vet om, og sikkert en rekke mindre jeg ikke aner noe om, på minussiden var jeg nå så sliten og på kanten, at bare et skjevt ord resulterte i at jeg måtte låse meg inne på do og gråte litt. Jeg gråt så mye at jeg ble permanent rød og sår rundt øynene, og det har jeg ikke vært siden 1981-episoden, og da var det over en mann. Jeg kan virkelig ikke tro at jeg gråt på meg kjærlighetssår rundt øynene over jobben min.

Det var da jeg fikk ideen. Forrige torsdag (dager har ingen betydning lenger, hvorfor vente til helga), etter å ha kommet hjem fra jobb reiste jeg til 2070. Dette er året etter jeg var ferdig utdannet tidsreiser, jeg brukte veldig lite av det i min egen tid. Jeg dro hjem til mamma og pappa og tilbrakte helga der.  De var veldig glade for å se meg.  De er inneforståtte med at jeg ikke kan fortelle dem så mye om livet mitt nå, siden de om ikke så alt for lenge møter igjen Turanga20år, og selv om jeg har fryktelig lyst å si til dem at hun er et mye bedre menneske enn hun tror hun er, og at hun må slutte å være så usikker, så er det en greie hun må finne ut av selv, for at jeg skal bli den jeg er. Det er en komplisert greie, men det går i bunn og grunn ut på at man føkker minst mulig med sin egen tidslinje, det går sjelden bra. Men vi diskuterer bøker, filmer og musikk. Pappa er maskiningeniør, så vi snakker litt jobb og jeg forteller mye om turer til fortiden, og litt om turer til fremtiden, og vi spiser middag sammen, og jeg slipper å ta oppvasken, for det er så lenge siden de har sett meg, og så spiller vi kort med sjokoladebiter som premie, og jeg sover 12 timer hver natt i tre netter før jeg drar tilbake til 2010.

Det er lørdag kveld og jeg sitter på jobb. Det er mulig jeg bryter en slags uskreven tidsreisekodeks. Jeg har jobbet umulig mange tider de siste ukene, og det kan fint være at innen jeg er ferdig med dette prosjektet så kan jeg møte Harald Eia og se ut som en troverdig 50-åring. Men jeg er ganske sikker på at jeg har funnet den beste måten å slappe av på.

Stikkord: , , , ,

Når man er ute og reiser i tid, så møter man rett som det er på andre Tidsreisende. Vi får da det samme forholdet til hverandre som nordmenn når de er i utlandet – jo lenger borte vi er fra vår egen tid, jo hjerteligere hilser vi. Jeg har tidligere skrevet om det tidsreisestevnet som var Woodstock, men vanligvis kan man selvfølgelig ikke gjenkjenne hverandre sånn uten videre. Tidsreisende ser ut som alle andre og det er ikke som om vi har et hemmelig tegn (vel, om vi hadde, så ville jeg ikke lagt det ut på bloggen her uansett), men det er ting å se etter, for å identifisere andre Tidsreisende. Før 1920 er det enklest, da kan man ofte se det på hår (spesielt om det er farget) og tenner. Og tidvis også hender og huden generelt. Selv fastboende, det vil si folk som har flyttet til for eksempel 1850 vil fortsette å ha en bedre (eller … la oss ikke være tidsistiske her, la oss heller si «grundigere») personlig hygiene, enn lokalbefolkningen, og man vil kjenne dem igjen på det.

I tillegg har man språket. Dette blir kanskje tydeligst om man er etter 2240, og da kan man jo likevel bare spørre «Du, er du tidsreiser?» uten å bli ansett for å være gal, men også tidligere, er det mulig å plassere folk som ute av sin egen tid etter hvordan de snakker, og særlig etter hvordan de bruker slanguttrykk som er spesielle for visse epoker i historien.

Så har man tilbehør. Tidsreisende bryr seg ikke alltid med å skaffe seg et tidsriktig armbåndsur, spesielt om de bare er på ferie i den tiden. En annen ting er at Tidsreisende, spesielt de litt uerfarne, har en tendens til å overdrive både tilbehøret og bekledningen, for å matche den tiden man er mest mulig. Ofte ender det hele med å være litt over-the-top, men man må være litt forsiktig med å forsøke å identifisere Tidsreisende ut fra dette. Det er overraskende hvor mange som driver og er over-the-top i sin egen tid. Spesielt når vi kommer til 1700-tallet.

Stikkord: , , ,

Vi ønsker å etterlate oss noe.  Å sette spor etter oss. Å endre noe, slik at det ikke er slik det var før oss. Noen tar noe dårlig og gjør det bra. Andre tar noe bra og gjør det dårlig. Andre igjen tar noe middelmådig og gjør det litt bedre. Eller dårligere. Vi endrer ting.

Vi var der og det vises. Det er ikke alle forunt å gjøre de helt store endringene. Vi gjør små endringer, vi endrer livet til dem rundt oss, dem vi er glad i. Vi gjør jobben vår, og det fører med seg de endringene som jobben vår har til hensikt å utføre. Vi setter navnet vårt på dem, datostempler. Vi forteller om våre bragder og våre nederlag. Og vi lever videre i dem.

De fleste av oss blir aldri en Gandhi eller en Rosa Parks . Og det er greit. Vi gjør våre små endringer og er stolte av dem. Jeg vet jeg er. Men i dag gikk noe opp for meg. Jeg kommer til å gjøre en større endring. Jeg kommer til å gjøre noe viktig. Og det kommer til å ha med tidsreising å gjøre. I dag satte jeg to hendelser sammen.

Den første hendte da jeg var to år, og jeg ble veldig, veldig syk. Legene ante ikke hva det var, og foreldrene mine trodde jeg skulle dø. Så ble jeg plutselig frisk igjen. Det slo meg at det kan ha vært tidsreisesyken. At jeg på ett eller annet tidspunkt har funnet det for godt å reise til 2052 og være der noen dager. Det som har forårsaket denne reisen må ha vært ganske viktig. For selv om jeg visste at tidsreisesykdommen ikke ville drepe meg (jeg lever jo fortsatt) så håper jeg at jeg hadde en ganske god grunn for å skremme foreldrene mine og pine baby-meg sånn.

Den andre tingen har med denne bloggen å gjøre. Det dukket nemlig opp en post, som beskriver i detalj, men likevel i relativt enkle formuleringer hvordan man lærer seg å reise i tid. Posten er passordbeskyttet, og jeg aner ikke hva passordet for å åpne den er. Jeg tror kanskje at jeg på et senere tidspunkt reiser tilbake og planter denne posten. Hvorfor aner jeg ikke. Jeg gleder meg til å finne ut.

Stikkord:

Jeg nevnte at jeg hadde handlet klær og vært hos frisøren da jeg var i 2070, og det slo meg at jeg aldri har fortalt hvordan man order med penger når man reiser i tid.

I løpet av 2040 og 2050-tallet ble det mer og mer vanlig å reise i tid, ikke bare for tidsreisingens skyld, men faktisk dra på ferie, og etter hvert leve,  i andre tider. Og når man er på ferie, trenger man penger. I begynnelsen tok de tidsreisende rett og slett med seg gull, som de fikk solgt på forskjellige steder der man kjøper slikt. Men etter hvert så ble det behov for en litt mer anvendelig løsning. Kredittkort reiser dårlig i tid. Magnetstripen ryker selvfølgelig bare man drar en uke fram eller tilbake. Chipen tåler litt mer, men fungerer også dårligere og dårligere etter noen turer. De er uansett bare gyldige betalingsmidler en (relativt) kort periode. Fra 2110 (ca) går alt på fingeravtrykk, men selv med det, så kicker bankene, når du står der i 2212, og er født i 2050. Eller enda verre – ikke er født enda i det hele tatt.

Så i 2055 blir Tidsreisernes Sparekasse opprettet. Dette er en bank som tar inn valuta fra forskjellige tidsperioder, hvor man kan veksle til seg cash fra den perioden man skal til. Man kan også opprette konto der, slik at om man reiser i tiden etter 2055, så kan man bare gå inn i hvilken som helst TS-filial, legitimere seg, og ta ut penger – om man har på kontoen. Der kan man gå på en smell, da. For jeg vet at jeg har greit med penger på denne kontoen nå, men jeg kan dra til 2090, og så kan kontoen være tom, for jeg kan på et senere tidspunkt i livet ha vært i 2089, og plutselig havnet i en eller annen form for økonomisk uføre, og sett det som nødvendig å tømme kontoen. Det finnes heldigvis kritemuligheter, så det ordner seg som oftest.

Og rentene følger den enkelte person. Det er svært komplisert, og man må ha egen utdanning for å jobbe i banken, men enkelt forklart, så om jeg setter inn 100 kroner på et tidspunkt hvor renta er 3%, så kan jeg ikke ta ut 103 kroner før jeg kan legitimere at jeg er ett år eldre. Det nytter altså ikke å la pengene stå og rente seg i hundrevis av år, for så å reise fram i tid og ta ut en formue. Det finnes de som likevel prøver å spekulere i det, men jeg vet ikke om noen som har tjent noe særlig. Å dra sånne stunt på vanlige banker i tiden før tidsreisingen ble oppdaget, blir sett på som svindel, og slått hardt ned på av tidsreisepolitiet, og å forsøke noe sånt etter at tidsreising ble oppdaget er så og si umulig. Da er det lettere å bare gå inn i banken og rane den med pistol sånn som de gjorde i gamle dager.

Stikkord: ,