Turanga reiser i tid

Les del 1 her

2069/1994

Jeg hadde lenge hatt en fasinasjon for musikklegenden Robbie Williams. Jeg likte musikken og synes han var søt, så for min første reise alene etter Tidsreiseskolen (Russ -69!) dro jeg til 1994 for å møte Robbie og bli kjent med han. Han sang da i et lite band kalt Take That, og jeg tenkte jeg kunne henge med bandet, høre dem drømme om å bli store, backe opp egoet til Robbie og sjarmere dem alle. I ettertid kan jeg le av det, og det er en artig historie som jeg ofte fortalte på vorspiel hjemme i 2070-årene, men dere som lever nå husker 1994 og Take That og har vel allerede skjønt i hvor stor grad jeg undervurderte populariteten deres. Så jeg hopper over de ekstremt pinlige sammenstøtene med sikkerhetsvaktene og hvordan jeg ydmykt måtte innse at det ikke var en sjanse i havet for at jeg skulle møte Robbie Williams på tomannshånd (og tydeligvis har noen andre tatt på seg jobben å backe opp egoet hans).

2072

Jeg hadde lært leksa mi. Jeg skulle gjøre skikkelig research denne gangen. Jeg hadde jo tid. Jeg hadde uansett tenkt å flytte til sent på 1970-tallet en eller annen gang, så jeg la dette til lista over ting jeg skulle finne mer ut av før jeg dro.

2076/1979

Dumpa. Så veldig. Fylte en koffert med alt jeg hadde funnet ut om kunstnere jeg likte på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet og flyttet til New York 1979. Det første året var helt vilt. Jeg var mye på fest, konserter og teaterforestillinger. Jeg hadde hengt ut en del med folk på vei opp tidligere på 1970-tallet, og de husket at jeg hadde støttet dem og av og til også hjulpet dem i perioder da de følte at ingen trodde på dem, og de slapp med inn back stage hvor det måtte være. Jeg husker en Kiss-konsert, det må ha vært på sommeren, og etterpå satt jeg på Space Aces fang og han sang «I was made for lovin’ you» i øret på meg.

Det skjedde en rekke andre ting i denne perioden, men jeg ser at denne historien blir alt for lang som den er, så jeg fokuserer kun på de bitene som har med Free Thumb å gjøre og hvorfor jeg forlot 1981 å gjøre.

1980

Våren 1980 støtte jeg «tilfeldigvis» på Dylan, gitaristen i Free Thumb, vi kom i snakk, og det viste seg at vi hadde så mye til felles. Noen uker senere havnet vi på samme fest, og en stund etter det var vi på samme konsert. Dylan spilte på dette tidspunktet i et fullstendig ukjent garasjeband, og det falt ham ikke inn at jeg stalket ham. Jeg var fullstendig betatt i mellomtiden, og for å være helt ærlig slo det ikke meg heller at det jeg gjorde kunne klassifiseres som stalking. Jeg brukte  Tidsreiseegenskapene mine for det de var verdt. Jeg hadde bunkevis med avisutklipp og forskjellige notater hjemme, som gjorde at jeg rett som det var kunne dukke opp på samme sted som Dylan. Jeg reiste fram og tilbake for å time ting skikkelig. Tredje gangen jeg krasjet med meg selv og pådro meg Tidsreisesyken nok en gang, innså jeg at jeg måtte roe ned litt. Da hadde jeg imidlertid oppnådd såpass kontakt med Dylan at jeg rett og slett kunne ringe ham og avtale å møtes, og de «tilfeldige» møtene våre var ikke nødvendige lenger.

Dylan hadde nevnt bandet sitt ved flere anledninger og jeg ble overlykkelig da han ba meg med på en øving. Da jeg satt på en høytaler og hørte dem spille Daffodil Barbie live for første gang, var det som om verden endelig ga mening. Jeg hadde vært forvirret og knust etter at kjæresten min dumpet meg og skjødesløs festet meg gjennom de to siste årene i en tid som ikke var min. Jeg ante ikke hva jeg drev med, men nå husket jeg igjen. Det var dette jeg hadde jobbet mot. Denne sangen. Jeg sverger innen de begynte på refrenget andre gang, slo hjertet mitt i takt med basstromma.

2072

Det fantes et tv-program jeg likte veldig godt. Det tok for seg musikkhistorie på en annerledes måte. De hadde flere tidsreisende på staben som reiste til store og mindre musikkbegivenhetene gjennom tidene. De kunne selvfølgelig ikke rapportere derfra direkte, eller i opptak, da lagrede medier reiser svært dårlig i tid. Tar du med deg en minnepinne, en cd-rom, videotape, ja til og med disketter har det vært eksperimentert, med noe mer enn 40 dager fram eller tilbake i tid vil den være helt tom når du kommer fram. Det har med magnetisme å gjøre. Men de fikk det ganske bra til med triksing og miksing av arkivmateriale, artige rekvisitter og de tidsreisende journalistenes enestående evne til å levende gjenfortelle opplevelsene sine.

Jeg hadde akkurat kommet tilbake fra en uke i 2035 hvor jeg blant annet hadde vært på urpremieren av yndlingsmusikalen min R.A.T.S, «en ellevill parodi på alle de store musikalene fra det 20. århundre». Det hadde vært en stund siden sist jeg reiste, og jeg hadde glemt litt hvor slitsomt det kunne være. Jeg lå derfor med øynene lukket på senga mi. Tv-en sto på og jeg var for sliten til en gang å høre etter. Jeg hadde ikke evnet å gjenta det som ble sagt på skjermen, om du så hadde betalt meg for det. Så begynte den: Sangen. Du vet hvordan noen sanger suger deg inn allerede første gangen du hører den? Noen sanger liker man fordi man har gode minner til dem, noen liker man fordi man liker artisten som synger den, noen liker man fordi liker den som har anbefalt den for en, men noen sanger bare snakker til en med en gang man hører dem. Alt fra «kul melodi, den må jeg huske navnet på», til de  mer skjellsettende «denne sangen kommer til å forandre livet mitt». Dette var definitivt det sistnevnte. Som oftest er denne tanken på et metaforisk nivå, eller at man inne i hodet deler opp livet sitt i før og etter man hørte Sangen, men for meg ble endringen mye større og i høyeste grad reell.

Jeg reiste meg opp i senga og så mot tv-en for å finne ut hvem som framførte Sangen. På skjermen sto fire langhårete skjeggete gutter, og jeg forelsket meg momentant i alle fire.
Bandet het Free Thumb og sangen Daffodil Barbie. Opptaket var fra en opptreden i en pub i New York i 1981. Bandet var totalt ukjent for meg, og jeg var veldig interessert i musikk fra denne perioden, så det forundret meg litt. Det viste seg at bandet aldri hadde solgt en eneste plate. De hadde spilt den inn, og drev med de siste småjusteringene før de skulle slippe skiva, men bandet ble oppløst få dager etter at opptaket av opptredenen ble gjort. Platekontrakten ble annullert, opptakene ble gjemt og glemt i arkivet, og ikke funnet igjen før nesten 100 år senere, da plateselskapet gikk konkurs og lagerinnholdet ble solgt på auksjon.

Min første innskytelse var å reise til 1981 umiddelbart og få med meg konserten huke tak i bandmedlemmene og sørge for at de fortsatte med musikk. (Free Thumb var oppløst, det kunne jeg ikke fikse på, men det finnes alltid andre alternativer, de kunne fortsette under et annet navn, eller med andre musikere, hva som helst. Disse menneskene måtte lage musikk, og jeg skulle gjøre mitt for at det skjedde). Så kom jeg ned på jorda igjen, og tenkte to og et halvt år tilbake i tid.

Da jeg var ferdig skolert Tidsreiser i 2069, tok jeg et friår hvor jeg dro ut på flere korte, og noen lengre, reiser. Jeg var en del på 16- og 1700-tallet, perioder som jeg senere ikke har reist tilbake til nevneverdig ofte, på grunn av den infernalske stanken. Takke meg til innføringen av kroppshygiene og rørlegging av kloakksystemene! Deretter gjorde jeg høydepunktene i 2300-2550 på et par måneder, før jeg tilbrakte nesten et halvt år i 1950-2020. Det er den tidsperioden som fasinerer meg mest.

Så begynte jeg å studere, gjennom hele studietiden tilbrakte jeg de aller fleste helgene i for- og framtiden. En stund var jeg fryktelig hekta på 2330-tallet, men ellers var det ofte tilfeldig hvilket år jeg dro til. I 2072 var jeg ferdig utdannet ingeniør, med løyve til å jobbe 1900-2200. Jeg har planlagt å ta noen påbyggingsår, for å forlenge løyvet til 2600, men det blir ikke helt enda. Sånn som det ser ut nå, har jeg tenkt å bli her til 2020, så jeg får se hva jeg finner på da. Jeg har som sagt alltid vært veldig fasinert av tiden 1950-2020, så da jeg i 2075 merket at all tullereisingen ikke var så interessant lenger (men tro meg, den har gitt meg historier å fortelle), begynte jeg å reise litt mer strukturert og planlegge flytting til andre tidsperioder. Jeg valgte meg ut tre; 1975-1989, 2005-2020 og 2520-2550, av forskjellige årsaker (pinlig mange av dem relatert til hva jeg liker rent kulturelt, musikk, filmer og bøker i disse periodene) og begynte å legge grunnlag for et liv der.