Turanga reiser i tid

Jeg tror jeg har begynt å misbruke tidsreising igjen. Ikke som crazystalkerbitch, jeg har lært min lekse der (selv om det er mulig jeg møtte på en litt for ung Harald Eia på en fest i 1992 for noen uker siden, og det er mulig jeg vidde ham i overkant mye oppmerksomhet, men det er ikke som jeg kan bruke dette til noe nå. ”husker du meg? Vi møttes på en fest for nesten 20 år siden. Ja, det stemmer, jeg har ikke eldes siden da. Jeg er … vampyr!”), men seriøst, jeg driver ikke med sånt lenger. Rent bortsett fra det moralske aspektet av det, så har jeg ikke tid til det akkurat nå. Det viser seg nemlig at jeg er blitt jobboholiker. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Jeg er ikke så glad i jobben min (selv om den er helt ok, altså), ikke trenger jeg pengene og ikke har jeg noen ambisjoner om å gjøre stor karriere av noe slag. Jeg mistenker en overutvilket lojalitetsfølelse, kombinert med det iboende ønske jeg har om at folk skal like meg. Og de liker meg bedre når jeg har gjort det jeg skal, selv om det innebærer å være på jobb mens alle andre er på fest.

Så hva har dette med tidsreising å gjøre, lurer du? Nå skal du høre. Etter den 3. jobbehelga på rad, og jeg kom hjem søndag kveld til pappizza og ingen ubesvarte anrop, tok jeg meg en tur til 1977. Det er ikke uvanlig at jeg tar meg en helg i 1977. Jeg liker 1977, og jeg har snart ingen helger igjen der jeg ikke har vært enda, men vanligvis reiser jeg da fra en fredag i 2010 (eller hvilket år jeg bor i) til en fredag i 1977, og returnerer fra søndagen i 1977 til søndagen i 2010. Nå reiste jeg fra 2010 søndag kveld, tilbrakte helga i 1977, og returnerte til 2010 mandags morgen, timelagged og jævlig. Men jeg hadde hatt en helg, med fritid og moro og sosial interaksjon, og det skal sies at overtidskveldene gikk noe lettere den påfølgende uka. Så helga etter gjorde jeg det samme. Bare at jeg dro til 2180. Helga hadde jeg turen til 1992 hvor jeg helt tilfedigvis møtte Harald Eia.

Og hver gang la jeg til 2 ½ dager til uka mi. Mandagene var et helvete å komme seg gjennom, men i det minste hadde jeg helg igjen, selv om jeg jobbet 7-dagersuker. Den 4. uka fikk jeg et 300-siders dokument jeg burde lese gjennom. Det hender jeg får slik dokumentasjon, som jeg bør lese. Jeg bruker tiden min på oppgaver jeg må utføre, og før eller siden havner jeg i trøbbel fordi jeg har gjort en feil, fordi jeg ikke har lest grunnlaget jeg burde ha lest. Den søndagen tok jeg meg en 4-dagers tur til sommeren 1997 (dere husker sommeren 1997? Strålende sol hele sommeren – jeg har 5 dager igjen jeg ikke har brukt opp der enda), og lå ute i sola og leste dokumentet fra ende til annen, to ganger, gulet ut viktige passasjer tok notater, og tegnet til og med en illustrerende figur til en del av teksten.

Dette var til stor hjelp, så da jeg neste helg reiste til 2099, tok jeg nok en gang med meg papirer, og… vel dere skjønner hvor dette bærer. Plutselig var bonushelgene jeg hadde innvilget meg selv også blitt jobbhelger. På den positive siden; å for en gang skyld ha lest grunnlagsdokumentet har spart meg for to store tabber jeg vet om, og sikkert en rekke mindre jeg ikke aner noe om, på minussiden var jeg nå så sliten og på kanten, at bare et skjevt ord resulterte i at jeg måtte låse meg inne på do og gråte litt. Jeg gråt så mye at jeg ble permanent rød og sår rundt øynene, og det har jeg ikke vært siden 1981-episoden, og da var det over en mann. Jeg kan virkelig ikke tro at jeg gråt på meg kjærlighetssår rundt øynene over jobben min.

Det var da jeg fikk ideen. Forrige torsdag (dager har ingen betydning lenger, hvorfor vente til helga), etter å ha kommet hjem fra jobb reiste jeg til 2070. Dette er året etter jeg var ferdig utdannet tidsreiser, jeg brukte veldig lite av det i min egen tid. Jeg dro hjem til mamma og pappa og tilbrakte helga der.  De var veldig glade for å se meg.  De er inneforståtte med at jeg ikke kan fortelle dem så mye om livet mitt nå, siden de om ikke så alt for lenge møter igjen Turanga20år, og selv om jeg har fryktelig lyst å si til dem at hun er et mye bedre menneske enn hun tror hun er, og at hun må slutte å være så usikker, så er det en greie hun må finne ut av selv, for at jeg skal bli den jeg er. Det er en komplisert greie, men det går i bunn og grunn ut på at man føkker minst mulig med sin egen tidslinje, det går sjelden bra. Men vi diskuterer bøker, filmer og musikk. Pappa er maskiningeniør, så vi snakker litt jobb og jeg forteller mye om turer til fortiden, og litt om turer til fremtiden, og vi spiser middag sammen, og jeg slipper å ta oppvasken, for det er så lenge siden de har sett meg, og så spiller vi kort med sjokoladebiter som premie, og jeg sover 12 timer hver natt i tre netter før jeg drar tilbake til 2010.

Det er lørdag kveld og jeg sitter på jobb. Det er mulig jeg bryter en slags uskreven tidsreisekodeks. Jeg har jobbet umulig mange tider de siste ukene, og det kan fint være at innen jeg er ferdig med dette prosjektet så kan jeg møte Harald Eia og se ut som en troverdig 50-åring. Men jeg er ganske sikker på at jeg har funnet den beste måten å slappe av på.

Ok, så er det ikke den beste ideen jeg har hatt.

Jeg var i 2070 på vei til kafeen hvor vi pleide å henge i –nettopp -2070. Jeg hadde latt øyenbrynene gro vilt i noen uker, vært hos frisøren og fått en tidsriktig frisyre, og handlet inn nytt antrekk. Litt for kort skjørt, litt for utringet topp – ikke fordi det var så fryktelig moderne i 2070, men fordi det var sånn jeg pleide å kle meg da jeg var 20. Det føltes galt, men jeg trodde sjansene var store for at ”vennene” mine nå ville gjenkjenne meg, så da var det vel riktig likevel.

Jeg var overraskende lite nervøs da jeg kom fram til kafeen, selvsikker gikk jeg inn døra, som jeg så mange ganger hadde stått nølende foran. Jeg så dem nesten med en gang, og øyeblikket etter så de meg. Selvtilliten min sank, i det jeg så ”Ånei, der kommer Turanga”-glimtet i øynene deres. Det var lenge siden jeg hadde sett det nå, men det var ikke noe man glemte, men i det minste betydde det at de gjenkjente meg. Jeg rettet ryggen, og gikk over gulvet. Jeg kunne formelig merke hvordan energien i rommet endret seg, og jeg hørte en av dem hviske ”herregud. Nå reiser hun til og med i tid for å møte oss. Er det….” Resten druknet i bordets fnising. Pokker. Det hadde jeg ikke tenkt på, at de skjønte at jeg kom fra fremtiden (strengt tatt kom jeg fra fortiden, men jeg tvilte på at de ville sette pris på forskjellen). Nå føltes det korte skjørtet mitt i alle fall latterlig. Jeg smilte. Sa hei. De svarte, men gjorde ikke mine til at jeg skulle sette meg. Jeg hentet meg likevel en stol og gjorde nettopp det. En av dem forbarmet seg og spurte meg når jeg kom fra. Jeg svarte 2009. Dette forvirret dem, som jeg hadde mistanke om. Jeg sa jeg var 32 år nå. ”Ok, så -82, altså?” sa de. ”Hæ nei, jeg bor i 2009 nå”. Så startet en lang meningsløs krangel, hvor jeg visste jeg hadde rett, men likevel tapte.

En av dem kommenterte ”jeg ser at du fortsatt ikke napper øyenbrynene dine”. Det var en uskyldig kommentar, observerende, virket ikke ondskapsfull på noen måte, sett utenfra. Og det kan være jeg som ser mobbing hvor det bare er konversasjon, men jeg er ganske sikker på at jeg så et snev av provokasjon i øynene hennes. De hadde alle tynne, tynne, bølgete streker over øynene. Jeg hadde aldri fått dem til, og syntes uansett at det var alt for vondt å nappe dem så drastisk, at jeg kjørte en mer naturlig stil. Jeg hadde sikkert ikke fått til å nappe en bølge nå heller, så sånt sett hadde de jo et poeng, men til vanlig hadde jeg jo fine øyenbryn, ikke for smale, ikke for brede, fint buede, og relativt vedlikeholdte. Grunnen til at jeg hadde en centimeter bred larve over hvert øye nå, var jo at jeg hadde kledd meg ut som Turanga2070, men det kunne jeg jo ikke fortelle dem.

Samtalen hakket seg videre. Det vanlige svadaet, helt til Spørsmålet kom. ”Har du giftet deg og fått barn, eller er du fortsatt singel?” jeg holdt på å servere dem standardsvaret mitt: ”Nei, jeg venter på at [sett inn den tidens største kjendissjarmør] skal finne meg”, men det slo meg at de antageligvis ikke ville forstå at jeg bare spøkte. Og om de forsto det, ville de late som om de ikke gjorde et, fordi det ville gi en bedre historie senere. Om hvor dust Turanga er, som tror hun kan få Billy MacDonald*. Så jeg sier rett og slett ”singel” med et oppgitt sukk, som jeg håper ikke får meg til å høres for patetisk ut. ”Å ja”. De virker ikke videre overrasket. ”Hvorfor det?” Men i alle dager!

Hva er det for et spørsmål? Jeg blir sittende og se forvirret på dem. Jeg er sikker på at det finnes de som velger å være single, som nyter friheten, trenger uavhengigheten eller nylig er ute av et forhold, og ikke er ”klare for noe nytt enda”, men jeg tror at de fleste single, som meg, er single fordi de ikke forstår hvordan i alle dager det er meningen at det skal fungere. At man skal finne det ene mennesket (eller i det minste en av de veldig få menneskene) som er så sjarmerende, hyggelig, morsom, smart og pen at man er villig til å tolerere alle dets negative egenskaper, og at dette mennesket i tillegg skal være like begeistret for en selv. Hvordan skjer dette? Når skjer dette? Og hvorfor skjer dette så statistisk usannsynlig mange ganger, hver dag, (med andre)? Jeg forstår at jeg ikke kan svare dette. Det er fordi jeg sier ting som dette som gjør at de synes at jeg er så rar, og de ikke liker meg, og det er meningen at jeg skal bedre inntrykket av meg selv her. Så jeg lyver og sier ”Jeg er vel for kresen”. Og i det jeg sier det, går det opp for meg. Jeg er for kresen. For kresen til å sitte her med folk jeg ikke liker, og som ikke liker meg, i en tid hvor jeg ikke hører til. Så uten å bry meg om at det virker som om jeg rømmer fra en samtale jeg ikke ønsker ha, reiser jeg meg og sier lystig ”Jeg må stikke nå – ha det bra” og går fra kafeen mens jeg hører dem hviske ting jeg vet jeg aldri vil bry meg om igjen.

*William David MacDonald f. 01.01.2043, slår gjennom som 17-åring med singelen ”Found you”. I 2070 er han suksessfull sanger, skuespiller, komiker og usedvanlig deilig.

Jeg var vel det de kaller en ”late bloomer”, sosialt sett. Som barn var jeg skoleflink, og enda verre; jeg likte å gå på skolen og lære ting. Og det stopper ikke der, for jeg hadde jo ikke vett til å holde kjeft om det. Slikt skårer man ikke mange kulepoeng på. I tillegg passet jeg bare ikke inn. Jeg kan ikke sette fingeren på akkurat hva det var, men ting jeg sa og gjorde ble veldig ofte feil. Jeg ble aldri direkte mobbet, jeg ble bare ikke tatt med på samme måte. Halvparten av tiden jeg hang ut med ”vennene” mine, hadde jeg en veldig sterk følelse av at de ikke ville ha meg der. En kjip følelse, men jeg ignorerte den stort sett, for den slo følelsen av å være helt alene.

Det er ikke til å stikke under stol at dette var en sterk motivasjonsfaktor da jeg studerte til å bli tidsreiser. Få en mulighet til å komme seg vekk, finne en annen tid, hvor jeg skjønte reglene bedre. Det skal sies at jeg fant ut av min tid etter hvert. Da jeg var i midten av 20-årene var jeg lykkelig (i den grad man blir sånt) og veltilpasset (igjen: relativt), men jeg hadde noen ganske kjipe år etter meg da. Eller. Kanskje jeg ikke hadde det så ille akkurat da det sto på, som sagt, det var mye fortrengning og ignorering av hint, og det er mulig at jeg trodde det var sånn samfunnet fungerte, men når jeg ser tilbake på det nå, så er jeg litt bitter. Jeg skulle ønske det var bedre.

Så jeg har fått en idé. Jeg ser allerede nå at det antageligvis ikke er den beste ideen jeg har hatt, men det er en idé. Jeg tenkte jeg skulle dra tilbake til 2070 i helga. Dra til ei helg jeg vet jeg var på 1800-tallet; infiltrere vennene mine og gå undercover som meg selv. Det vil selvfølgelig ikke endre noe for Turanga2070, men jeg tror det vil gi Turanga2009 – altså meg, nå, en ekstrem tilfredsstillelse å vise dem at jeg kan være smart og morsom og sjarmerende. Og kanskje er det dette besøket som er frøet som etter hvert vokser seg til det treet som blir mitt sosiale liv.

Ønsk meg lykke til. Rapporterer tilbake på mandag om hvordan det gikk.