Turanga reiser i tid

Les del 2 her

1981
Tiden gikk. Jeg drev på med mitt, møtte Dylan så ofte jeg kunne, jublet sammen med ham da Free Thumb fikk platekontrakt, og var overlykkelig da jeg fikk VIP-billetter til den første store konserten deres. Jeg stod på første rad, hoppet opp og ned, så Dylan se ned på meg og kore hele refrenget til Daffodil Barbie rett inn i øynene mine, og det slo meg: dette var konserten jeg hadde hørt 6 år tidligere og over 90 år senere.

Etter konserten var det fest. Fri bar. Jeg er veldig flink på fri bar. Eller helt elendig. Alt etter hvordan man ser det. Jeg husker en lang gang med grønne og røde lys. Jeg husker noen tok tak i håndleddet mitt og svingte meg rundt. Jeg husker Dylans ansikt nærmere mitt enn det noensinne hadde vært før. Jeg husker ikke kysset. Jeg husker bare følelsen av at alt inni meg eksploderte og at jeg tenkte «Jeg har visst aldri vært ordentlig lykkelig før. Det må være sånn det føles». Jeg husker jeg sa: «Vi drar hjem til meg». Og så gjorde vi det.

Vi fniste og lo og snublet opp trappen til den knøttlille, stygge Brooklynleiligheten min. Jeg sang inne i hodet mitt «Lykkelig, lykkelig, lykkelig». Vi var knapt kommet innenfor døra før vi begynte å kle av hverandre, og hele verden var bare lepper og tunger. Jeg husker dette kysset. Kroppen min vibrerte, og tanken på at det kunne komme en orgasme oppå alt det som skjedde inne meg allerede gjorde meg svimmel … og kvalm? Jeg innså at det var den knappe literen med Southern Comfort som jeg hadde tømt i meg i løpet av kvelden som sto for kvalmen. Jeg unnskyldte meg, sendte Dylan inn på soverommet, mens jeg småløp inn på badet og ikke bare kastet opp, men fullstendig vrengte meg. Etter noe som føltes som en halvtime med evigvarende strøm av whiskeylikør opp gjennom spiserøret, satt jeg på badegulvet, gispet etter luft, og selv om jeg aldri hadde følt meg så dårlig var jeg fortsatt lykkelig. Selv ikke da jeg omsider reiste meg opp og så meg i speilet viket lykkefølelsen, selv om jeg innså at noe måtte gjøres. Kaldt vann i ansiktet, tannpuss, oppfrisking av sminke, en tannpuss til og litt parfyme senere skred jeg ut av badet på stigende lykkerus. Jeg nærmest fløt til soverommet. Der Dylan satt i senga. Med et vettskremt uttrykk i ansiktet. Rundt ham lå papir. Mye papir. Med trykk. Bilder. Min håndskrift. Aviser. Alt han hadde gjort de siste årene.

Jeg gråter så hardt nå at jeg innser at jeg ikke vil klare å skrive den påfølgende samtalen, men ikke så lenge etter dro Dylan. Ut av leiligheten min. Ut av livet mitt. Jeg så ham aldri igjen. Etter hva jeg har hørt skremte det han så på soverommet mitt ham så veldig at han ikke ville fortsette en karriere der han kunne pådra seg fans. Fans som meg. Fanatiske fans som visste alt om ham. Jeg skremte ham ut av musikkverdenen. Jeg vet ikke hva han sa til hvem og hvordan det ble fortalt videre. Men ryktet gikk fort og en uke senere var det ingen av mine berømte, talentfulle venner som ville ha noe med meg å gjøre. Jeg ble referert som den splitterpinegalestalkerjenta (min omskriving. Ordene som ble brukt var langt styggere), og når jeg ser tilbake på perioden så skjønner jeg jo det. Jeg dro fra New York i 1981 på samme måte som jeg hadde kommet dit litt over to år tidligere: Sønderknust. Og denne gangen hadde jeg bare meg selv å klandre.

Dette er første gangen jeg virkelig tenker gjennom hva jeg gjorde, og hvilket overgrep det var. Selv om 2005 og fram til nå har dreid seg mest om å leve i denne tiden, blant vanlige folk og suge inn atmosfæren som er tidlig 2000-tall, så har jeg en liten eske under senga med steder og datoer og folk. Jeg har ikke brukt den så ofte. Likevel. Jeg skal gå og brenne den nå.

2072

Det fantes et tv-program jeg likte veldig godt. Det tok for seg musikkhistorie på en annerledes måte. De hadde flere tidsreisende på staben som reiste til store og mindre musikkbegivenhetene gjennom tidene. De kunne selvfølgelig ikke rapportere derfra direkte, eller i opptak, da lagrede medier reiser svært dårlig i tid. Tar du med deg en minnepinne, en cd-rom, videotape, ja til og med disketter har det vært eksperimentert, med noe mer enn 40 dager fram eller tilbake i tid vil den være helt tom når du kommer fram. Det har med magnetisme å gjøre. Men de fikk det ganske bra til med triksing og miksing av arkivmateriale, artige rekvisitter og de tidsreisende journalistenes enestående evne til å levende gjenfortelle opplevelsene sine.

Jeg hadde akkurat kommet tilbake fra en uke i 2035 hvor jeg blant annet hadde vært på urpremieren av yndlingsmusikalen min R.A.T.S, «en ellevill parodi på alle de store musikalene fra det 20. århundre». Det hadde vært en stund siden sist jeg reiste, og jeg hadde glemt litt hvor slitsomt det kunne være. Jeg lå derfor med øynene lukket på senga mi. Tv-en sto på og jeg var for sliten til en gang å høre etter. Jeg hadde ikke evnet å gjenta det som ble sagt på skjermen, om du så hadde betalt meg for det. Så begynte den: Sangen. Du vet hvordan noen sanger suger deg inn allerede første gangen du hører den? Noen sanger liker man fordi man har gode minner til dem, noen liker man fordi man liker artisten som synger den, noen liker man fordi liker den som har anbefalt den for en, men noen sanger bare snakker til en med en gang man hører dem. Alt fra «kul melodi, den må jeg huske navnet på», til de  mer skjellsettende «denne sangen kommer til å forandre livet mitt». Dette var definitivt det sistnevnte. Som oftest er denne tanken på et metaforisk nivå, eller at man inne i hodet deler opp livet sitt i før og etter man hørte Sangen, men for meg ble endringen mye større og i høyeste grad reell.

Jeg reiste meg opp i senga og så mot tv-en for å finne ut hvem som framførte Sangen. På skjermen sto fire langhårete skjeggete gutter, og jeg forelsket meg momentant i alle fire.
Bandet het Free Thumb og sangen Daffodil Barbie. Opptaket var fra en opptreden i en pub i New York i 1981. Bandet var totalt ukjent for meg, og jeg var veldig interessert i musikk fra denne perioden, så det forundret meg litt. Det viste seg at bandet aldri hadde solgt en eneste plate. De hadde spilt den inn, og drev med de siste småjusteringene før de skulle slippe skiva, men bandet ble oppløst få dager etter at opptaket av opptredenen ble gjort. Platekontrakten ble annullert, opptakene ble gjemt og glemt i arkivet, og ikke funnet igjen før nesten 100 år senere, da plateselskapet gikk konkurs og lagerinnholdet ble solgt på auksjon.

Min første innskytelse var å reise til 1981 umiddelbart og få med meg konserten huke tak i bandmedlemmene og sørge for at de fortsatte med musikk. (Free Thumb var oppløst, det kunne jeg ikke fikse på, men det finnes alltid andre alternativer, de kunne fortsette under et annet navn, eller med andre musikere, hva som helst. Disse menneskene måtte lage musikk, og jeg skulle gjøre mitt for at det skjedde). Så kom jeg ned på jorda igjen, og tenkte to og et halvt år tilbake i tid.