Turanga reiser i tid

Closure

Posted on: 09.12.09

Ok, så er det ikke den beste ideen jeg har hatt.

Jeg var i 2070 på vei til kafeen hvor vi pleide å henge i –nettopp -2070. Jeg hadde latt øyenbrynene gro vilt i noen uker, vært hos frisøren og fått en tidsriktig frisyre, og handlet inn nytt antrekk. Litt for kort skjørt, litt for utringet topp – ikke fordi det var så fryktelig moderne i 2070, men fordi det var sånn jeg pleide å kle meg da jeg var 20. Det føltes galt, men jeg trodde sjansene var store for at ”vennene” mine nå ville gjenkjenne meg, så da var det vel riktig likevel.

Jeg var overraskende lite nervøs da jeg kom fram til kafeen, selvsikker gikk jeg inn døra, som jeg så mange ganger hadde stått nølende foran. Jeg så dem nesten med en gang, og øyeblikket etter så de meg. Selvtilliten min sank, i det jeg så ”Ånei, der kommer Turanga”-glimtet i øynene deres. Det var lenge siden jeg hadde sett det nå, men det var ikke noe man glemte, men i det minste betydde det at de gjenkjente meg. Jeg rettet ryggen, og gikk over gulvet. Jeg kunne formelig merke hvordan energien i rommet endret seg, og jeg hørte en av dem hviske ”herregud. Nå reiser hun til og med i tid for å møte oss. Er det….” Resten druknet i bordets fnising. Pokker. Det hadde jeg ikke tenkt på, at de skjønte at jeg kom fra fremtiden (strengt tatt kom jeg fra fortiden, men jeg tvilte på at de ville sette pris på forskjellen). Nå føltes det korte skjørtet mitt i alle fall latterlig. Jeg smilte. Sa hei. De svarte, men gjorde ikke mine til at jeg skulle sette meg. Jeg hentet meg likevel en stol og gjorde nettopp det. En av dem forbarmet seg og spurte meg når jeg kom fra. Jeg svarte 2009. Dette forvirret dem, som jeg hadde mistanke om. Jeg sa jeg var 32 år nå. ”Ok, så -82, altså?” sa de. ”Hæ nei, jeg bor i 2009 nå”. Så startet en lang meningsløs krangel, hvor jeg visste jeg hadde rett, men likevel tapte.

En av dem kommenterte ”jeg ser at du fortsatt ikke napper øyenbrynene dine”. Det var en uskyldig kommentar, observerende, virket ikke ondskapsfull på noen måte, sett utenfra. Og det kan være jeg som ser mobbing hvor det bare er konversasjon, men jeg er ganske sikker på at jeg så et snev av provokasjon i øynene hennes. De hadde alle tynne, tynne, bølgete streker over øynene. Jeg hadde aldri fått dem til, og syntes uansett at det var alt for vondt å nappe dem så drastisk, at jeg kjørte en mer naturlig stil. Jeg hadde sikkert ikke fått til å nappe en bølge nå heller, så sånt sett hadde de jo et poeng, men til vanlig hadde jeg jo fine øyenbryn, ikke for smale, ikke for brede, fint buede, og relativt vedlikeholdte. Grunnen til at jeg hadde en centimeter bred larve over hvert øye nå, var jo at jeg hadde kledd meg ut som Turanga2070, men det kunne jeg jo ikke fortelle dem.

Samtalen hakket seg videre. Det vanlige svadaet, helt til Spørsmålet kom. ”Har du giftet deg og fått barn, eller er du fortsatt singel?” jeg holdt på å servere dem standardsvaret mitt: ”Nei, jeg venter på at [sett inn den tidens største kjendissjarmør] skal finne meg”, men det slo meg at de antageligvis ikke ville forstå at jeg bare spøkte. Og om de forsto det, ville de late som om de ikke gjorde et, fordi det ville gi en bedre historie senere. Om hvor dust Turanga er, som tror hun kan få Billy MacDonald*. Så jeg sier rett og slett ”singel” med et oppgitt sukk, som jeg håper ikke får meg til å høres for patetisk ut. ”Å ja”. De virker ikke videre overrasket. ”Hvorfor det?” Men i alle dager!

Hva er det for et spørsmål? Jeg blir sittende og se forvirret på dem. Jeg er sikker på at det finnes de som velger å være single, som nyter friheten, trenger uavhengigheten eller nylig er ute av et forhold, og ikke er ”klare for noe nytt enda”, men jeg tror at de fleste single, som meg, er single fordi de ikke forstår hvordan i alle dager det er meningen at det skal fungere. At man skal finne det ene mennesket (eller i det minste en av de veldig få menneskene) som er så sjarmerende, hyggelig, morsom, smart og pen at man er villig til å tolerere alle dets negative egenskaper, og at dette mennesket i tillegg skal være like begeistret for en selv. Hvordan skjer dette? Når skjer dette? Og hvorfor skjer dette så statistisk usannsynlig mange ganger, hver dag, (med andre)? Jeg forstår at jeg ikke kan svare dette. Det er fordi jeg sier ting som dette som gjør at de synes at jeg er så rar, og de ikke liker meg, og det er meningen at jeg skal bedre inntrykket av meg selv her. Så jeg lyver og sier ”Jeg er vel for kresen”. Og i det jeg sier det, går det opp for meg. Jeg er for kresen. For kresen til å sitte her med folk jeg ikke liker, og som ikke liker meg, i en tid hvor jeg ikke hører til. Så uten å bry meg om at det virker som om jeg rømmer fra en samtale jeg ikke ønsker ha, reiser jeg meg og sier lystig ”Jeg må stikke nå – ha det bra” og går fra kafeen mens jeg hører dem hviske ting jeg vet jeg aldri vil bry meg om igjen.

*William David MacDonald f. 01.01.2043, slår gjennom som 17-åring med singelen ”Found you”. I 2070 er han suksessfull sanger, skuespiller, komiker og usedvanlig deilig.

Stikkord:

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: