1981 Del 3 (av 3)

Posted by: Turanga on: 08.02.09

• In: Uncategorized
• 1 Comment

Les del 2 her

1981
Tiden gikk. Jeg drev på med mitt, møtte Dylan så ofte jeg kunne, jublet sammen med ham da Free Thumb fikk platekontrakt, og var overlykkelig da jeg fikk VIP-billetter til den første store konserten deres. Jeg stod på første rad, hoppet opp og ned, så Dylan se ned på meg og kore hele refrenget til Daffodil Barbie rett inn i øynene mine, og det slo meg: dette var konserten jeg hadde hørt 6 år tidligere og over 90 år senere.

Etter konserten var det fest. Fri bar. Jeg er veldig flink på fri bar. Eller helt elendig. Alt etter hvordan man ser det. Jeg husker en lang gang med grønne og røde lys. Jeg husker noen tok tak i håndleddet mitt og svingte meg rundt. Jeg husker Dylans ansikt nærmere mitt enn det noensinne hadde vært før. Jeg husker ikke kysset. Jeg husker bare følelsen av at alt inni meg eksploderte og at jeg tenkte «Jeg har visst aldri vært ordentlig lykkelig før. Det må være sånn det føles». Jeg husker jeg sa: «Vi drar hjem til meg». Og så gjorde vi det.

Vi fniste og lo og snublet opp trappen til den knøttlille, stygge Brooklynleiligheten min. Jeg sang inne i hodet mitt «Lykkelig, lykkelig, lykkelig». Vi var knapt kommet innenfor døra før vi begynte å kle av hverandre, og hele verden var bare lepper og tunger. Jeg husker dette kysset. Kroppen min vibrerte, og tanken på at det kunne komme en orgasme oppå alt det som skjedde inne meg allerede gjorde meg svimmel … og kvalm? Jeg innså at det var den knappe literen med Southern Comfort som jeg hadde tømt i meg i løpet av kvelden som sto for kvalmen. Jeg unnskyldte meg, sendte Dylan inn på soverommet, mens jeg småløp inn på badet og ikke bare kastet opp, men fullstendig vrengte meg. Etter noe som føltes som en halvtime med evigvarende strøm av whiskeylikør opp gjennom spiserøret, satt jeg på badegulvet, gispet etter luft, og selv om jeg aldri hadde følt meg så dårlig var jeg fortsatt lykkelig. Selv ikke da jeg omsider reiste meg opp og så meg i speilet viket lykkefølelsen, selv om jeg innså at noe måtte gjøres. Kaldt vann i ansiktet, tannpuss, oppfrisking av sminke, en tannpuss til og litt parfyme senere skred jeg ut av badet på stigende lykkerus. Jeg nærmest fløt til soverommet. Der Dylan satt i senga. Med et vettskremt uttrykk i ansiktet. Rundt ham lå papir. Mye papir. Med trykk. Bilder. Min håndskrift. Aviser. Alt han hadde gjort de siste årene.

Jeg gråter så hardt nå at jeg innser at jeg ikke vil klare å skrive den påfølgende samtalen, men ikke så lenge etter dro Dylan. Ut av leiligheten min. Ut av livet mitt. Jeg så ham aldri igjen. Etter hva jeg har hørt skremte det han så på soverommet mitt ham så veldig at han ikke ville fortsette en karriere der han kunne pådra seg fans. Fans som meg. Fanatiske fans som visste alt om ham. Jeg skremte ham ut av musikkverdenen. Jeg vet ikke hva han sa til hvem og hvordan det ble fortalt videre. Men ryktet gikk fort og en uke senere var det ingen av mine berømte, talentfulle venner som ville ha noe med meg å gjøre. Jeg ble referert som den splitterpinegalestalkerjenta (min omskriving. Ordene som ble brukt var langt styggere), og når jeg ser tilbake på perioden så skjønner jeg jo det. Jeg dro fra New York i 1981 på samme måte som jeg hadde kommet dit litt over to år tidligere: Sønderknust. Og denne gangen hadde jeg bare meg selv å klandre.

Dette er første gangen jeg virkelig tenker gjennom hva jeg gjorde, og hvilket overgrep det var. Selv om 2005 og fram til nå har dreid seg mest om å leve i denne tiden, blant vanlige folk og suge inn atmosfæren som er tidlig 2000-tall, så har jeg en liten eske under senga med steder og datoer og folk. Jeg har ikke brukt den så ofte. Likevel. Jeg skal gå og brenne den nå.

Stikkord: 1981, 2005