Turanga reiser i tid

Jeg var vel det de kaller en ”late bloomer”, sosialt sett. Som barn var jeg skoleflink, og enda verre; jeg likte å gå på skolen og lære ting. Og det stopper ikke der, for jeg hadde jo ikke vett til å holde kjeft om det. Slikt skårer man ikke mange kulepoeng på. I tillegg passet jeg bare ikke inn. Jeg kan ikke sette fingeren på akkurat hva det var, men ting jeg sa og gjorde ble veldig ofte feil. Jeg ble aldri direkte mobbet, jeg ble bare ikke tatt med på samme måte. Halvparten av tiden jeg hang ut med ”vennene” mine, hadde jeg en veldig sterk følelse av at de ikke ville ha meg der. En kjip følelse, men jeg ignorerte den stort sett, for den slo følelsen av å være helt alene.

Det er ikke til å stikke under stol at dette var en sterk motivasjonsfaktor da jeg studerte til å bli tidsreiser. Få en mulighet til å komme seg vekk, finne en annen tid, hvor jeg skjønte reglene bedre. Det skal sies at jeg fant ut av min tid etter hvert. Da jeg var i midten av 20-årene var jeg lykkelig (i den grad man blir sånt) og veltilpasset (igjen: relativt), men jeg hadde noen ganske kjipe år etter meg da. Eller. Kanskje jeg ikke hadde det så ille akkurat da det sto på, som sagt, det var mye fortrengning og ignorering av hint, og det er mulig at jeg trodde det var sånn samfunnet fungerte, men når jeg ser tilbake på det nå, så er jeg litt bitter. Jeg skulle ønske det var bedre.

Så jeg har fått en idé. Jeg ser allerede nå at det antageligvis ikke er den beste ideen jeg har hatt, men det er en idé. Jeg tenkte jeg skulle dra tilbake til 2070 i helga. Dra til ei helg jeg vet jeg var på 1800-tallet; infiltrere vennene mine og gå undercover som meg selv. Det vil selvfølgelig ikke endre noe for Turanga2070, men jeg tror det vil gi Turanga2009 – altså meg, nå, en ekstrem tilfredsstillelse å vise dem at jeg kan være smart og morsom og sjarmerende. Og kanskje er det dette besøket som er frøet som etter hvert vokser seg til det treet som blir mitt sosiale liv.

Ønsk meg lykke til. Rapporterer tilbake på mandag om hvordan det gikk.

Det gikk som det måtte gå. For noen uker siden ble jeg sjuk. Skikkelig sjuk. Jeg gikk ut ifra at det var svineinfluensa, men testen hos legen sa at det var det ikke. Isteden ble jeg sendt hjem med ”influensalignende symptomer” og det kunne fort vært det, ikke at legene hadde funnet ut hva det var for noe (vi snakker selvfølgelig tidsreisesyken her) om de ikke hadde vært nedsyltet(!) i arbeid, og jeg kunne fort dødd, hvis det ikke var for at Caroline, en venninne jeg har hatt siden første dagen på tidsreiseskolen, og som jeg hadde mistet litt kontakten bestemte seg for å stikke innom 2009 og se hvordan det gikk med meg. Hun har slått seg ned på 1980-tallet. Siden jeg jo hadde justert minnet mitt, så husket jeg henne ikke som annet enn en tidligere skolevenninne. Hun på sin side skjønte heldigvis relativt fort hva som hadde skjedd, når jeg med febertilslørte øyne så uforstående på henne, mens hun snakket om 80-tallet som om det var i går. Noe motvillig lot jeg meg overtale til å meditere med henne, og hun klarte ved hjelp av sin egen aktive tidsreiseegenskap, og mine latente, å dra oss begge til 2280, hvor jeg fikk tilbake det originale minnet mitt.

Det viser seg at de andre som har justerte minnet sitt har planlagt det litt bedre enn meg, som tross alt tok en relativt spontan avgjørelse. De hadde ryddet plass 40 år som de ikke reiste til, eller de dro lenger fram enn de noensinne hadde vært før. Jeg hadde visst skrevet under på at jeg hadde gjort det samme da jeg fikk minnet justert. Jeg leser ikke alltid alle dokumentene jeg skriver under på. Det skal jeg gjøre nå. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte da, det virket som en god ide, men sånn i ettertid ser jeg jo at det ikke akkurat var det.

Jeg ser at denne bloggposten blir litt som første episoden som en ny sesong i en tv-serie, der jeg forklarer dere en del som dere allerede vet. Men jeg tenkte det kanskje dukket opp nye lesere, og da virket det som en hyggelig gest. Jeg vet ikke helt hvor mye jeg kommer til å blogge, det vil tiden vise…

Jeg har tatt en avgjørelse.  Jeg vil blir her.  Nå.  I 2009.  Jeg liker nå.  Jeg liker livet mitt, det eneste som plager meg er all lyvingen.  De små justeringene av fakta som hele tiden er nødvendige for at folk ikke skal tro at jeg er gal.  Så nå skal jeg ta en siste tur til 2281 og få minnet justert.

Jeg laster ned hjernen min på en harddisk. Alt om tidsreising vil bli fjernet; jeg vil selv tro alle de små løgnene jeg har servert de siste 3 1/2 årene, og dette vil være livet mitt.  Det er selvfølgelig ulemper med dette, det er jeg fullt klar over, ikke alle minner vil la seg fjerne, jeg vil miste en god del verdifull kunnskap og jeg vil glemme noen folk som på et eller annet tidspunkt har betydd vanvittig mye for meg.  Men alt som lar seg redde, redder vi. Vi skriver om, tweaker ting på plass, jeg får beholde opplevelsene som var viktige for meg og som har formet meg.

Jeg ser fram til å slippe den børen det er å hele tiden måtte lyve for dem jeg er glad i.  Det er ikke bra for sjelen.  Jeg sverger – jeg er blitt så vant til å lyve at jeg innimellom gjør det, selv når jeg snakker sant.  Dessuten vil det gi meg en ro som ingen Tidsreisende kan få så lenge han er aktiv.

Det er blitt gjort før.  Av mange, og jeg har hørt at det stort sett går bra med dem.  Den vanligste bivirkningen er at man opplever deja vu, og tror man har levd tidligere liv, noe som i realiteten vare er små hull i minnejusteringen, og jeg tror jeg kan leve med det.

Når det gjelder å gi opp en så artig egenskap som å kunne reise i tid, så vil jeg ikke savne den, da jeg ikke vil huske den. Og jeg har vært i alle tider som jeg kunne tenke meg å være i, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er ingen tid jeg liker så godt som denne. Det er nå jeg vil være; leve livet mitt.

Jeg dro til 2280 forrige uke og fikk minnet mitt lastet ned på en harddisk. Jeg reiser til 2281 om to dager og henter minnene til hvordan mitt liv som ikke-tidsreisende ville vært.  De vil sende meg hjem mens jeg fortsatt er i narkose og dagen etter vil jeg våkne i min egen seng og tro jeg ble født i 1977, og at jeg har levd livet mitt i en rett linje siden da.

Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre med denne bloggen i forbindelse med minnejusteringen, og kom til slutt fram til at jeg vi huske den, men som et fiksjonelt eksperiment. Etter at jeg startet den har jeg tenkt mye på valgene jeg hat tatt og hva jeg har brukt Tidsreising til. Jeg er ikke sikker på om det er bra for meg.  Jeg tror jeg vil bli et bedre menneske av dette. Jeg håper jeg har rett.

Nå drar jeg til 2081 for å feire jul sammen med venner og familie.  Ønsker alle sammen en god jul og et godt nyttår.  Vi snakkes i 2009 (eventuelt 2081/2082 om du også skal dit).