Turanga reiser i tid

Elvis og jeg

Posted on: 19.11.09

Jeg hadde ikke reist i tid på nesten et år og var ganske nervøs da jeg bestemte meg til å dra til 1970-tallet forrige helg. Jeg gjorde noen øvinger jeg ikke hadde gjort siden skoledagene (10 minutter fram, 5 tilbake – gjentas 3 ganger. Det er en veldig basic øving. Man starter med to timer fram og en tilbake, mens man fortsatt ikke helt har kontroll, og etter hvert går man over til kortere og kortere intervaller. På mitt beste kunne jeg gjøre øvelsen på under et minutt. De beste gjør den på 10-15 sekunder, og da blir det seende ekstremt kult ut for utenforstående. Den tidsreisende blir stående og blinke. Heftig! ) og så la jeg av gårde.

Jeg møtte en gjeng med folk jeg kjenner da, og vi tok en helaften på byen. Klokka hadde passert midnatt, og jeg hadde havet innpå et tosifret antall martinis, da jeg så Kongen sittende i baren. Ikke Olav V (da ville overskriften på denne posten vært ganske villedende), men selveste Rock’n’rollsyngende-peanøttsmørspisende-er-ha-død-eller-er-han-i-live?-Elvis Presley. Jeg ble stående og gape. Nå har jeg sett Elvis live ved mer enn en anledning, men da har han stått på en scene og sunget, mens jeg har sittet blant publikum og skreket og revet meg i håret (hva kan jeg si? Man blir revet med av stemningen), og det har ikke vært snakk om å prøve å få kontakt med ham en gang. Nå kunne jeg bare spasere rett over gulvet og si hei. Og til tross for at hjernen var nedsløvet av alkohol- og Elvisrus, gjorde jeg nettopp dette. Og Elvis svarte meg! Jeg presenterte meg, han presenterte seg (noe som satte i gang et fniseanfall hos meg) og vi begynte å snakke sammen. Vi fant tonen og hadde en utrolig morsom og hyggelig samtale. Vi flyttet oss over i en sofakrok, og det begynte å bli ganske intimt, da jeg måtte på toalettet en tur.

Da jeg kom tilbake hadde han satt seg i baren igjen, og da jeg gikk bort for å fortsette der vi hadde sluppet, så han bare dumt på meg, og ba meg dra til Pokker i Voll (ja, jeg vet – med det hadde vært kult om det faktisk var et sted som het Pokker i Voll). Betuttet og såret fant jeg ut at jeg like gjerne kunne dra på nachspielet de andre hadde dratt til for en liten halvtime siden. Etter å ha hentet jakka mi, kastet jeg et siste blikk mot baren, hvor Elvis nå satt og råflørtet med ei anna jente.

Jeg hadde tårer i øynene der jeg gikk ned over gata. Elvis er en sånn type som man kan bli veldig forelsket i på veldig kort tid. Jeg var helt knust. Helt til jeg kom til et hotell noen kvartaler borte som hadde et diger skilt utenfor ”I kveld. Den første årlige Elvis lookalikekonkurransen. Fine premier”.

Det forklarte også hvorfor Elvis plutselig var i en liten filleby langs norgeskysten. Og dessuten hvordan det kunne ha seg at han hadde skiftet klær mens jeg hadde vært på toalettet.

Stikkord:

2 kommentar to "Elvis og jeg"

Så fantastisk at du er tilbake! Dette har jeg håpet på lenge!😀 velkommen tilbake!

Tusen takk Vero! Det var hyggelig. Jeg regner med at frekvensen blir noe lavere nå enn hva den var før, men jeg har i det minste ikke tenkt å legge ned bloggen en gang til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: