Turanga reiser i tid

Denne bloggen ble til som en slags ventil, fordi jeg ikke kan fortelle folk jeg møter til vanlig at jeg reiser i tid. De ville i beste fall trodd at jeg løy for å gjøre meg interessant, i verste fall fått meg innlagt på en institusjon. Og jeg må si, jeg er blitt vant til det; jeg trenger ikke denne bloggen like mye som jeg gjorde før, men innimellom er det skikkelig frustrerende å sitte inne med den kunnskapen jeg har, og ikke kunne bruke den. Som da jeg var på fest for noen uker siden, og overhørte en heftig diskusjon om hvorvidt tidsreiser er mulig. Jeg har lært meg å holde kjeft i slike diskusjoner, fordi jeg blir alt for frustrert av å vite at jeg har rett, og likevel ikke bli trodd. Men jeg overhørte et artig argument: «Hvis tidsreiser var mulig, ville Adolf Hitler vært kjent som den første mannen som ble drept av en Tidsreiser».  Jeg holdt kjeft. Det jeg kunne sagt var:

Da Hitler var 4 druknet han nesten. ( Kilde Kjeften! Bare fordi det står i The Daily Mail, betyr det ikke at det IKKE er sant) Det som det ikke står noe om i artikkelen er at Hitler ikke så mye falt ned i elva, men ble dyttet utpå den tynne isen av en uidentifisert gutt i slutten av tenårene.

Senere hadde den ikke så veldig kjente Tidsreiseren Henry Tandey  (2149-1977(86))* et møte med Hitler i skyttergravene under første verdenskrig . Han hadde Hitler i siktet, og det er usikkert på hvorfor han feiget ut. Jeg tipper det var tanken på hvor mye han ville ha forandret verden (det er langt ifra alle som er like skråsikre på at tidsreisere ikke kan forandre «fortiden», skape parallelle universer, eller utslette våres alles eksistens)

For ikke å snakke om 20. juli-attentatet. Åh, dere kan glede dere til sannheten om det kommer fram. Det er dessverre ikke min historie å fortelle.

Så det er ikke det at folk ikke har reist tilbake i tid for å drepe Hitler. De har bare ikke lykkes med det.

*Siden det ikke alltid er så lett å lese hvor lenge tidsreisere har levd ut i fra fødsel- og dødsår, skrives gjerne alderes deres bak dødsåret i parentes.

Jeg tror jeg har begynt å misbruke tidsreising igjen. Ikke som crazystalkerbitch, jeg har lært min lekse der (selv om det er mulig jeg møtte på en litt for ung Harald Eia på en fest i 1992 for noen uker siden, og det er mulig jeg vidde ham i overkant mye oppmerksomhet, men det er ikke som jeg kan bruke dette til noe nå. ”husker du meg? Vi møttes på en fest for nesten 20 år siden. Ja, det stemmer, jeg har ikke eldes siden da. Jeg er … vampyr!”), men seriøst, jeg driver ikke med sånt lenger. Rent bortsett fra det moralske aspektet av det, så har jeg ikke tid til det akkurat nå. Det viser seg nemlig at jeg er blitt jobboholiker. Jeg skjønner ikke helt hvorfor. Jeg er ikke så glad i jobben min (selv om den er helt ok, altså), ikke trenger jeg pengene og ikke har jeg noen ambisjoner om å gjøre stor karriere av noe slag. Jeg mistenker en overutvilket lojalitetsfølelse, kombinert med det iboende ønske jeg har om at folk skal like meg. Og de liker meg bedre når jeg har gjort det jeg skal, selv om det innebærer å være på jobb mens alle andre er på fest.

Så hva har dette med tidsreising å gjøre, lurer du? Nå skal du høre. Etter den 3. jobbehelga på rad, og jeg kom hjem søndag kveld til pappizza og ingen ubesvarte anrop, tok jeg meg en tur til 1977. Det er ikke uvanlig at jeg tar meg en helg i 1977. Jeg liker 1977, og jeg har snart ingen helger igjen der jeg ikke har vært enda, men vanligvis reiser jeg da fra en fredag i 2010 (eller hvilket år jeg bor i) til en fredag i 1977, og returnerer fra søndagen i 1977 til søndagen i 2010. Nå reiste jeg fra 2010 søndag kveld, tilbrakte helga i 1977, og returnerte til 2010 mandags morgen, timelagged og jævlig. Men jeg hadde hatt en helg, med fritid og moro og sosial interaksjon, og det skal sies at overtidskveldene gikk noe lettere den påfølgende uka. Så helga etter gjorde jeg det samme. Bare at jeg dro til 2180. Helga hadde jeg turen til 1992 hvor jeg helt tilfedigvis møtte Harald Eia.

Og hver gang la jeg til 2 ½ dager til uka mi. Mandagene var et helvete å komme seg gjennom, men i det minste hadde jeg helg igjen, selv om jeg jobbet 7-dagersuker. Den 4. uka fikk jeg et 300-siders dokument jeg burde lese gjennom. Det hender jeg får slik dokumentasjon, som jeg bør lese. Jeg bruker tiden min på oppgaver jeg må utføre, og før eller siden havner jeg i trøbbel fordi jeg har gjort en feil, fordi jeg ikke har lest grunnlaget jeg burde ha lest. Den søndagen tok jeg meg en 4-dagers tur til sommeren 1997 (dere husker sommeren 1997? Strålende sol hele sommeren – jeg har 5 dager igjen jeg ikke har brukt opp der enda), og lå ute i sola og leste dokumentet fra ende til annen, to ganger, gulet ut viktige passasjer tok notater, og tegnet til og med en illustrerende figur til en del av teksten.

Dette var til stor hjelp, så da jeg neste helg reiste til 2099, tok jeg nok en gang med meg papirer, og… vel dere skjønner hvor dette bærer. Plutselig var bonushelgene jeg hadde innvilget meg selv også blitt jobbhelger. På den positive siden; å for en gang skyld ha lest grunnlagsdokumentet har spart meg for to store tabber jeg vet om, og sikkert en rekke mindre jeg ikke aner noe om, på minussiden var jeg nå så sliten og på kanten, at bare et skjevt ord resulterte i at jeg måtte låse meg inne på do og gråte litt. Jeg gråt så mye at jeg ble permanent rød og sår rundt øynene, og det har jeg ikke vært siden 1981-episoden, og da var det over en mann. Jeg kan virkelig ikke tro at jeg gråt på meg kjærlighetssår rundt øynene over jobben min.

Det var da jeg fikk ideen. Forrige torsdag (dager har ingen betydning lenger, hvorfor vente til helga), etter å ha kommet hjem fra jobb reiste jeg til 2070. Dette er året etter jeg var ferdig utdannet tidsreiser, jeg brukte veldig lite av det i min egen tid. Jeg dro hjem til mamma og pappa og tilbrakte helga der.  De var veldig glade for å se meg.  De er inneforståtte med at jeg ikke kan fortelle dem så mye om livet mitt nå, siden de om ikke så alt for lenge møter igjen Turanga20år, og selv om jeg har fryktelig lyst å si til dem at hun er et mye bedre menneske enn hun tror hun er, og at hun må slutte å være så usikker, så er det en greie hun må finne ut av selv, for at jeg skal bli den jeg er. Det er en komplisert greie, men det går i bunn og grunn ut på at man føkker minst mulig med sin egen tidslinje, det går sjelden bra. Men vi diskuterer bøker, filmer og musikk. Pappa er maskiningeniør, så vi snakker litt jobb og jeg forteller mye om turer til fortiden, og litt om turer til fremtiden, og vi spiser middag sammen, og jeg slipper å ta oppvasken, for det er så lenge siden de har sett meg, og så spiller vi kort med sjokoladebiter som premie, og jeg sover 12 timer hver natt i tre netter før jeg drar tilbake til 2010.

Det er lørdag kveld og jeg sitter på jobb. Det er mulig jeg bryter en slags uskreven tidsreisekodeks. Jeg har jobbet umulig mange tider de siste ukene, og det kan fint være at innen jeg er ferdig med dette prosjektet så kan jeg møte Harald Eia og se ut som en troverdig 50-åring. Men jeg er ganske sikker på at jeg har funnet den beste måten å slappe av på.