Turanga reiser i tid

Les del 1 her

2069/1994

Jeg hadde lenge hatt en fasinasjon for musikklegenden Robbie Williams. Jeg likte musikken og synes han var søt, så for min første reise alene etter Tidsreiseskolen (Russ -69!) dro jeg til 1994 for å møte Robbie og bli kjent med han. Han sang da i et lite band kalt Take That, og jeg tenkte jeg kunne henge med bandet, høre dem drømme om å bli store, backe opp egoet til Robbie og sjarmere dem alle. I ettertid kan jeg le av det, og det er en artig historie som jeg ofte fortalte på vorspiel hjemme i 2070-årene, men dere som lever nå husker 1994 og Take That og har vel allerede skjønt i hvor stor grad jeg undervurderte populariteten deres. Så jeg hopper over de ekstremt pinlige sammenstøtene med sikkerhetsvaktene og hvordan jeg ydmykt måtte innse at det ikke var en sjanse i havet for at jeg skulle møte Robbie Williams på tomannshånd (og tydeligvis har noen andre tatt på seg jobben å backe opp egoet hans).

2072

Jeg hadde lært leksa mi. Jeg skulle gjøre skikkelig research denne gangen. Jeg hadde jo tid. Jeg hadde uansett tenkt å flytte til sent på 1970-tallet en eller annen gang, så jeg la dette til lista over ting jeg skulle finne mer ut av før jeg dro.

2076/1979

Dumpa. Så veldig. Fylte en koffert med alt jeg hadde funnet ut om kunstnere jeg likte på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet og flyttet til New York 1979. Det første året var helt vilt. Jeg var mye på fest, konserter og teaterforestillinger. Jeg hadde hengt ut en del med folk på vei opp tidligere på 1970-tallet, og de husket at jeg hadde støttet dem og av og til også hjulpet dem i perioder da de følte at ingen trodde på dem, og de slapp med inn back stage hvor det måtte være. Jeg husker en Kiss-konsert, det må ha vært på sommeren, og etterpå satt jeg på Space Aces fang og han sang «I was made for lovin’ you» i øret på meg.

Det skjedde en rekke andre ting i denne perioden, men jeg ser at denne historien blir alt for lang som den er, så jeg fokuserer kun på de bitene som har med Free Thumb å gjøre og hvorfor jeg forlot 1981 å gjøre.

1980

Våren 1980 støtte jeg «tilfeldigvis» på Dylan, gitaristen i Free Thumb, vi kom i snakk, og det viste seg at vi hadde så mye til felles. Noen uker senere havnet vi på samme fest, og en stund etter det var vi på samme konsert. Dylan spilte på dette tidspunktet i et fullstendig ukjent garasjeband, og det falt ham ikke inn at jeg stalket ham. Jeg var fullstendig betatt i mellomtiden, og for å være helt ærlig slo det ikke meg heller at det jeg gjorde kunne klassifiseres som stalking. Jeg brukte  Tidsreiseegenskapene mine for det de var verdt. Jeg hadde bunkevis med avisutklipp og forskjellige notater hjemme, som gjorde at jeg rett som det var kunne dukke opp på samme sted som Dylan. Jeg reiste fram og tilbake for å time ting skikkelig. Tredje gangen jeg krasjet med meg selv og pådro meg Tidsreisesyken nok en gang, innså jeg at jeg måtte roe ned litt. Da hadde jeg imidlertid oppnådd såpass kontakt med Dylan at jeg rett og slett kunne ringe ham og avtale å møtes, og de «tilfeldige» møtene våre var ikke nødvendige lenger.

Dylan hadde nevnt bandet sitt ved flere anledninger og jeg ble overlykkelig da han ba meg med på en øving. Da jeg satt på en høytaler og hørte dem spille Daffodil Barbie live for første gang, var det som om verden endelig ga mening. Jeg hadde vært forvirret og knust etter at kjæresten min dumpet meg og skjødesløs festet meg gjennom de to siste årene i en tid som ikke var min. Jeg ante ikke hva jeg drev med, men nå husket jeg igjen. Det var dette jeg hadde jobbet mot. Denne sangen. Jeg sverger innen de begynte på refrenget andre gang, slo hjertet mitt i takt med basstromma.

Da kjæresten min gjorde det slutt med meg i 2076, tre uker etter at jeg hadde mistet jobben min, hadde jeg laget med nok historie til at jeg kunne flytte til en av tidsperiodene hvor jeg hadde forberedt et liv for meg. Jeg var drittlei nåtiden og valgte USA 1979 og ble der til 1981. Jeg gikk virkelig inn for å være kulturell Tidsreisende, og jeg har en lang merittliste liggende et sted, som jeg kanskje kommer til å blogge en dag.  Jeg ble kjent med mange sangere, skuespiller og forfattere på denne tiden og levde som ‘kjendisvenn’. Mye moro, og mye drama, men ting skar seg fullstendig i 1981, og jeg savnet faktisk Internett, mobiltelefonen, mikrobølgeovnen og en del andre ting så mye at jeg valgte å reise til 2005. Her har jeg holdt en mye lavere profil. Ja, det finnes folk i omgangskretsen min som er omhyggelig plukket ut, for det de kommer til å bli. Det føles til tider kynisk, men på den annen side så har jeg valgt å være venner med dem, fordi jeg på forhånd visste de var fantastiske personer, og jeg må si at det finnes dårligere grunnlag å velge venner på.

Planen har hele tiden vært å bli her til 2020, for så å reise til 2520 (med et års stopp i 2080-ish for å få forlenget ingeniørlisensen min), men ting har endret seg litt i det siste, og jeg ser muligheten for at den planen kan endre seg.