Turanga reiser i tid

Når man er ute og reiser i tid, så møter man rett som det er på andre Tidsreisende. Vi får da det samme forholdet til hverandre som nordmenn når de er i utlandet – jo lenger borte vi er fra vår egen tid, jo hjerteligere hilser vi. Jeg har tidligere skrevet om det tidsreisestevnet som var Woodstock, men vanligvis kan man selvfølgelig ikke gjenkjenne hverandre sånn uten videre. Tidsreisende ser ut som alle andre og det er ikke som om vi har et hemmelig tegn (vel, om vi hadde, så ville jeg ikke lagt det ut på bloggen her uansett), men det er ting å se etter, for å identifisere andre Tidsreisende. Før 1920 er det enklest, da kan man ofte se det på hår (spesielt om det er farget) og tenner. Og tidvis også hender og huden generelt. Selv fastboende, det vil si folk som har flyttet til for eksempel 1850 vil fortsette å ha en bedre (eller … la oss ikke være tidsistiske her, la oss heller si “grundigere”) personlig hygiene, enn lokalbefolkningen, og man vil kjenne dem igjen på det.

I tillegg har man språket. Dette blir kanskje tydeligst om man er etter 2240, og da kan man jo likevel bare spørre “Du, er du tidsreiser?” uten å bli ansett for å være gal, men også tidligere, er det mulig å plassere folk som ute av sin egen tid etter hvordan de snakker, og særlig etter hvordan de bruker slanguttrykk som er spesielle for visse epoker i historien.

Så har man tilbehør. Tidsreisende bryr seg ikke alltid med å skaffe seg et tidsriktig armbåndsur, spesielt om de bare er på ferie i den tiden. En annen ting er at Tidsreisende, spesielt de litt uerfarne, har en tendens til å overdrive både tilbehøret og bekledningen, for å matche den tiden man er mest mulig. Ofte ender det hele med å være litt over-the-top, men man må være litt forsiktig med å forsøke å identifisere Tidsreisende ut fra dette. Det er overraskende hvor mange som driver og er over-the-top i sin egen tid. Spesielt når vi kommer til 1700-tallet.

Vi ønsker å etterlate oss noe.  Å sette spor etter oss. Å endre noe, slik at det ikke er slik det var før oss. Noen tar noe dårlig og gjør det bra. Andre tar noe bra og gjør det dårlig. Andre igjen tar noe middelmådig og gjør det litt bedre. Eller dårligere. Vi endrer ting.

Vi var der og det vises. Det er ikke alle forunt å gjøre de helt store endringene. Vi gjør små endringer, vi endrer livet til dem rundt oss, dem vi er glad i. Vi gjør jobben vår, og det fører med seg de endringene som jobben vår har til hensikt å utføre. Vi setter navnet vårt på dem, datostempler. Vi forteller om våre bragder og våre nederlag. Og vi lever videre i dem.

De fleste av oss blir aldri en Gandhi eller en Rosa Parks . Og det er greit. Vi gjør våre små endringer og er stolte av dem. Jeg vet jeg er. Men i dag gikk noe opp for meg. Jeg kommer til å gjøre en større endring. Jeg kommer til å gjøre noe viktig. Og det kommer til å ha med tidsreising å gjøre. I dag satte jeg to hendelser sammen.

Den første hendte da jeg var to år, og jeg ble veldig, veldig syk. Legene ante ikke hva det var, og foreldrene mine trodde jeg skulle dø. Så ble jeg plutselig frisk igjen. Det slo meg at det kan ha vært tidsreisesyken. At jeg på ett eller annet tidspunkt har funnet det for godt å reise til 2052 og være der noen dager. Det som har forårsaket denne reisen må ha vært ganske viktig. For selv om jeg visste at tidsreisesykdommen ikke ville drepe meg (jeg lever jo fortsatt) så håper jeg at jeg hadde en ganske god grunn for å skremme foreldrene mine og pine baby-meg sånn.

Den andre tingen har med denne bloggen å gjøre. Det dukket nemlig opp en post, som beskriver i detalj, men likevel i relativt enkle formuleringer hvordan man lærer seg å reise i tid. Posten er passordbeskyttet, og jeg aner ikke hva passordet for å åpne den er. Jeg tror kanskje at jeg på et senere tidspunkt reiser tilbake og planter denne posten. Hvorfor aner jeg ikke. Jeg gleder meg til å finne ut.

Jeg nevnte at jeg hadde handlet klær og vært hos frisøren da jeg var i 2070, og det slo meg at jeg aldri har fortalt hvordan man order med penger når man reiser i tid.

I løpet av 2040 og 2050-tallet ble det mer og mer vanlig å reise i tid, ikke bare for tidsreisingens skyld, men faktisk dra på ferie, og etter hvert leve,  i andre tider. Og når man er på ferie, trenger man penger. I begynnelsen tok de tidsreisende rett og slett med seg gull, som de fikk solgt på forskjellige steder der man kjøper slikt. Men etter hvert så ble det behov for en litt mer anvendelig løsning. Kredittkort reiser dårlig i tid. Magnetstripen ryker selvfølgelig bare man drar en uke fram eller tilbake. Chipen tåler litt mer, men fungerer også dårligere og dårligere etter noen turer. De er uansett bare gyldige betalingsmidler en (relativt) kort periode. Fra 2110 (ca) går alt på fingeravtrykk, men selv med det, så kicker bankene, når du står der i 2212, og er født i 2050. Eller enda verre – ikke er født enda i det hele tatt.

Så i 2055 blir Tidsreisernes Sparekasse opprettet. Dette er en bank som tar inn valuta fra forskjellige tidsperioder, hvor man kan veksle til seg cash fra den perioden man skal til. Man kan også opprette konto der, slik at om man reiser i tiden etter 2055, så kan man bare gå inn i hvilken som helst TS-filial, legitimere seg, og ta ut penger – om man har på kontoen. Der kan man gå på en smell, da. For jeg vet at jeg har greit med penger på denne kontoen nå, men jeg kan dra til 2090, og så kan kontoen være tom, for jeg kan på et senere tidspunkt i livet ha vært i 2089, og plutselig havnet i en eller annen form for økonomisk uføre, og sett det som nødvendig å tømme kontoen. Det finnes heldigvis kritemuligheter, så det ordner seg som oftest.

Og rentene følger den enkelte person. Det er svært komplisert, og man må ha egen utdanning for å jobbe i banken, men enkelt forklart, så om jeg setter inn 100 kroner på et tidspunkt hvor renta er 3%, så kan jeg ikke ta ut 103 kroner før jeg kan legitimere at jeg er ett år eldre. Det nytter altså ikke å la pengene stå og rente seg i hundrevis av år, for så å reise fram i tid og ta ut en formue. Det finnes de som likevel prøver å spekulere i det, men jeg vet ikke om noen som har tjent noe særlig. Å dra sånne stunt på vanlige banker i tiden før tidsreisingen ble oppdaget, blir sett på som svindel, og slått hardt ned på av tidsreisepolitiet, og å forsøke noe sånt etter at tidsreising ble oppdaget er så og si umulig. Da er det lettere å bare gå inn i banken og rane den med pistol sånn som de gjorde i gamle dager.

Ok, så er det ikke den beste ideen jeg har hatt.

Jeg var i 2070 på vei til kafeen hvor vi pleide å henge i –nettopp -2070. Jeg hadde latt øyenbrynene gro vilt i noen uker, vært hos frisøren og fått en tidsriktig frisyre, og handlet inn nytt antrekk. Litt for kort skjørt, litt for utringet topp – ikke fordi det var så fryktelig moderne i 2070, men fordi det var sånn jeg pleide å kle meg da jeg var 20. Det føltes galt, men jeg trodde sjansene var store for at ”vennene” mine nå ville gjenkjenne meg, så da var det vel riktig likevel.

Jeg var overraskende lite nervøs da jeg kom fram til kafeen, selvsikker gikk jeg inn døra, som jeg så mange ganger hadde stått nølende foran. Jeg så dem nesten med en gang, og øyeblikket etter så de meg. Selvtilliten min sank, i det jeg så ”Ånei, der kommer Turanga”-glimtet i øynene deres. Det var lenge siden jeg hadde sett det nå, men det var ikke noe man glemte, men i det minste betydde det at de gjenkjente meg. Jeg rettet ryggen, og gikk over gulvet. Jeg kunne formelig merke hvordan energien i rommet endret seg, og jeg hørte en av dem hviske ”herregud. Nå reiser hun til og med i tid for å møte oss. Er det….” Resten druknet i bordets fnising. Pokker. Det hadde jeg ikke tenkt på, at de skjønte at jeg kom fra fremtiden (strengt tatt kom jeg fra fortiden, men jeg tvilte på at de ville sette pris på forskjellen). Nå føltes det korte skjørtet mitt i alle fall latterlig. Jeg smilte. Sa hei. De svarte, men gjorde ikke mine til at jeg skulle sette meg. Jeg hentet meg likevel en stol og gjorde nettopp det. En av dem forbarmet seg og spurte meg når jeg kom fra. Jeg svarte 2009. Dette forvirret dem, som jeg hadde mistanke om. Jeg sa jeg var 32 år nå. ”Ok, så -82, altså?” sa de. ”Hæ nei, jeg bor i 2009 nå”. Så startet en lang meningsløs krangel, hvor jeg visste jeg hadde rett, men likevel tapte.

En av dem kommenterte ”jeg ser at du fortsatt ikke napper øyenbrynene dine”. Det var en uskyldig kommentar, observerende, virket ikke ondskapsfull på noen måte, sett utenfra. Og det kan være jeg som ser mobbing hvor det bare er konversasjon, men jeg er ganske sikker på at jeg så et snev av provokasjon i øynene hennes. De hadde alle tynne, tynne, bølgete streker over øynene. Jeg hadde aldri fått dem til, og syntes uansett at det var alt for vondt å nappe dem så drastisk, at jeg kjørte en mer naturlig stil. Jeg hadde sikkert ikke fått til å nappe en bølge nå heller, så sånt sett hadde de jo et poeng, men til vanlig hadde jeg jo fine øyenbryn, ikke for smale, ikke for brede, fint buede, og relativt vedlikeholdte. Grunnen til at jeg hadde en centimeter bred larve over hvert øye nå, var jo at jeg hadde kledd meg ut som Turanga2070, men det kunne jeg jo ikke fortelle dem.

Samtalen hakket seg videre. Det vanlige svadaet, helt til Spørsmålet kom. ”Har du giftet deg og fått barn, eller er du fortsatt singel?” jeg holdt på å servere dem standardsvaret mitt: ”Nei, jeg venter på at [sett inn den tidens største kjendissjarmør] skal finne meg”, men det slo meg at de antageligvis ikke ville forstå at jeg bare spøkte. Og om de forsto det, ville de late som om de ikke gjorde et, fordi det ville gi en bedre historie senere. Om hvor dust Turanga er, som tror hun kan få Billy MacDonald*. Så jeg sier rett og slett ”singel” med et oppgitt sukk, som jeg håper ikke får meg til å høres for patetisk ut. ”Å ja”. De virker ikke videre overrasket. ”Hvorfor det?” Men i alle dager!

Hva er det for et spørsmål? Jeg blir sittende og se forvirret på dem. Jeg er sikker på at det finnes de som velger å være single, som nyter friheten, trenger uavhengigheten eller nylig er ute av et forhold, og ikke er ”klare for noe nytt enda”, men jeg tror at de fleste single, som meg, er single fordi de ikke forstår hvordan i alle dager det er meningen at det skal fungere. At man skal finne det ene mennesket (eller i det minste en av de veldig få menneskene) som er så sjarmerende, hyggelig, morsom, smart og pen at man er villig til å tolerere alle dets negative egenskaper, og at dette mennesket i tillegg skal være like begeistret for en selv. Hvordan skjer dette? Når skjer dette? Og hvorfor skjer dette så statistisk usannsynlig mange ganger, hver dag, (med andre)? Jeg forstår at jeg ikke kan svare dette. Det er fordi jeg sier ting som dette som gjør at de synes at jeg er så rar, og de ikke liker meg, og det er meningen at jeg skal bedre inntrykket av meg selv her. Så jeg lyver og sier ”Jeg er vel for kresen”. Og i det jeg sier det, går det opp for meg. Jeg er for kresen. For kresen til å sitte her med folk jeg ikke liker, og som ikke liker meg, i en tid hvor jeg ikke hører til. Så uten å bry meg om at det virker som om jeg rømmer fra en samtale jeg ikke ønsker ha, reiser jeg meg og sier lystig ”Jeg må stikke nå – ha det bra” og går fra kafeen mens jeg hører dem hviske ting jeg vet jeg aldri vil bry meg om igjen.

*William David MacDonald f. 01.01.2043, slår gjennom som 17-åring med singelen ”Found you”. I 2070 er han suksessfull sanger, skuespiller, komiker og usedvanlig deilig.

Jeg var vel det de kaller en ”late bloomer”, sosialt sett. Som barn var jeg skoleflink, og enda verre; jeg likte å gå på skolen og lære ting. Og det stopper ikke der, for jeg hadde jo ikke vett til å holde kjeft om det. Slikt skårer man ikke mange kulepoeng på. I tillegg passet jeg bare ikke inn. Jeg kan ikke sette fingeren på akkurat hva det var, men ting jeg sa og gjorde ble veldig ofte feil. Jeg ble aldri direkte mobbet, jeg ble bare ikke tatt med på samme måte. Halvparten av tiden jeg hang ut med ”vennene” mine, hadde jeg en veldig sterk følelse av at de ikke ville ha meg der. En kjip følelse, men jeg ignorerte den stort sett, for den slo følelsen av å være helt alene.

Det er ikke til å stikke under stol at dette var en sterk motivasjonsfaktor da jeg studerte til å bli tidsreiser. Få en mulighet til å komme seg vekk, finne en annen tid, hvor jeg skjønte reglene bedre. Det skal sies at jeg fant ut av min tid etter hvert. Da jeg var i midten av 20-årene var jeg lykkelig (i den grad man blir sånt) og veltilpasset (igjen: relativt), men jeg hadde noen ganske kjipe år etter meg da. Eller. Kanskje jeg ikke hadde det så ille akkurat da det sto på, som sagt, det var mye fortrengning og ignorering av hint, og det er mulig at jeg trodde det var sånn samfunnet fungerte, men når jeg ser tilbake på det nå, så er jeg litt bitter. Jeg skulle ønske det var bedre.

Så jeg har fått en idé. Jeg ser allerede nå at det antageligvis ikke er den beste ideen jeg har hatt, men det er en idé. Jeg tenkte jeg skulle dra tilbake til 2070 i helga. Dra til ei helg jeg vet jeg var på 1800-tallet; infiltrere vennene mine og gå undercover som meg selv. Det vil selvfølgelig ikke endre noe for Turanga2070, men jeg tror det vil gi Turanga2009 – altså meg, nå, en ekstrem tilfredsstillelse å vise dem at jeg kan være smart og morsom og sjarmerende. Og kanskje er det dette besøket som er frøet som etter hvert vokser seg til det treet som blir mitt sosiale liv.

Ønsk meg lykke til. Rapporterer tilbake på mandag om hvordan det gikk.

Jeg hadde ikke reist i tid på nesten et år og var ganske nervøs da jeg bestemte meg til å dra til 1970-tallet forrige helg. Jeg gjorde noen øvinger jeg ikke hadde gjort siden skoledagene (10 minutter fram, 5 tilbake – gjentas 3 ganger. Det er en veldig basic øving. Man starter med to timer fram og en tilbake, mens man fortsatt ikke helt har kontroll, og etter hvert går man over til kortere og kortere intervaller. På mitt beste kunne jeg gjøre øvelsen på under et minutt. De beste gjør den på 10-15 sekunder, og da blir det seende ekstremt kult ut for utenforstående. Den tidsreisende blir stående og blinke. Heftig! ) og så la jeg av gårde.

Jeg møtte en gjeng med folk jeg kjenner da, og vi tok en helaften på byen. Klokka hadde passert midnatt, og jeg hadde havet innpå et tosifret antall martinis, da jeg så Kongen sittende i baren. Ikke Olav V (da ville overskriften på denne posten vært ganske villedende), men selveste Rock’n’rollsyngende-peanøttsmørspisende-er-ha-død-eller-er-han-i-live?-Elvis Presley. Jeg ble stående og gape. Nå har jeg sett Elvis live ved mer enn en anledning, men da har han stått på en scene og sunget, mens jeg har sittet blant publikum og skreket og revet meg i håret (hva kan jeg si? Man blir revet med av stemningen), og det har ikke vært snakk om å prøve å få kontakt med ham en gang. Nå kunne jeg bare spasere rett over gulvet og si hei. Og til tross for at hjernen var nedsløvet av alkohol- og Elvisrus, gjorde jeg nettopp dette. Og Elvis svarte meg! Jeg presenterte meg, han presenterte seg (noe som satte i gang et fniseanfall hos meg) og vi begynte å snakke sammen. Vi fant tonen og hadde en utrolig morsom og hyggelig samtale. Vi flyttet oss over i en sofakrok, og det begynte å bli ganske intimt, da jeg måtte på toalettet en tur.

Da jeg kom tilbake hadde han satt seg i baren igjen, og da jeg gikk bort for å fortsette der vi hadde sluppet, så han bare dumt på meg, og ba meg dra til Pokker i Voll (ja, jeg vet – med det hadde vært kult om det faktisk var et sted som het Pokker i Voll). Betuttet og såret fant jeg ut at jeg like gjerne kunne dra på nachspielet de andre hadde dratt til for en liten halvtime siden. Etter å ha hentet jakka mi, kastet jeg et siste blikk mot baren, hvor Elvis nå satt og råflørtet med ei anna jente.

Jeg hadde tårer i øynene der jeg gikk ned over gata. Elvis er en sånn type som man kan bli veldig forelsket i på veldig kort tid. Jeg var helt knust. Helt til jeg kom til et hotell noen kvartaler borte som hadde et diger skilt utenfor ”I kveld. Den første årlige Elvis lookalikekonkurransen. Fine premier”.

Det forklarte også hvorfor Elvis plutselig var i en liten filleby langs norgeskysten. Og dessuten hvordan det kunne ha seg at han hadde skiftet klær mens jeg hadde vært på toalettet.

Det gikk som det måtte gå. For noen uker siden ble jeg sjuk. Skikkelig sjuk. Jeg gikk ut ifra at det var svineinfluensa, men testen hos legen sa at det var det ikke. Isteden ble jeg sendt hjem med ”influensalignende symptomer” og det kunne fort vært det, ikke at legene hadde funnet ut hva det var for noe (vi snakker selvfølgelig tidsreisesyken her) om de ikke hadde vært nedsyltet(!) i arbeid, og jeg kunne fort dødd, hvis det ikke var for at Caroline, en venninne jeg har hatt siden første dagen på tidsreiseskolen, og som jeg hadde mistet litt kontakten bestemte seg for å stikke innom 2009 og se hvordan det gikk med meg. Hun har slått seg ned på 1980-tallet. Siden jeg jo hadde justert minnet mitt, så husket jeg henne ikke som annet enn en tidligere skolevenninne. Hun på sin side skjønte heldigvis relativt fort hva som hadde skjedd, når jeg med febertilslørte øyne så uforstående på henne, mens hun snakket om 80-tallet som om det var i går. Noe motvillig lot jeg meg overtale til å meditere med henne, og hun klarte ved hjelp av sin egen aktive tidsreiseegenskap, og mine latente, å dra oss begge til 2280, hvor jeg fikk tilbake det originale minnet mitt.

Det viser seg at de andre som har justerte minnet sitt har planlagt det litt bedre enn meg, som tross alt tok en relativt spontan avgjørelse. De hadde ryddet plass 40 år som de ikke reiste til, eller de dro lenger fram enn de noensinne hadde vært før. Jeg hadde visst skrevet under på at jeg hadde gjort det samme da jeg fikk minnet justert. Jeg leser ikke alltid alle dokumentene jeg skriver under på. Det skal jeg gjøre nå. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte da, det virket som en god ide, men sånn i ettertid ser jeg jo at det ikke akkurat var det.

Jeg ser at denne bloggposten blir litt som første episoden som en ny sesong i en tv-serie, der jeg forklarer dere en del som dere allerede vet. Men jeg tenkte det kanskje dukket opp nye lesere, og da virket det som en hyggelig gest. Jeg vet ikke helt hvor mye jeg kommer til å blogge, det vil tiden vise…

Jeg har tatt en avgjørelse.  Jeg vil blir her.  Nå.  I 2009.  Jeg liker nå.  Jeg liker livet mitt, det eneste som plager meg er all lyvingen.  De små justeringene av fakta som hele tiden er nødvendige for at folk ikke skal tro at jeg er gal.  Så nå skal jeg ta en siste tur til 2281 og få minnet justert.

Jeg laster ned hjernen min på en harddisk. Alt om tidsreising vil bli fjernet; jeg vil selv tro alle de små løgnene jeg har servert de siste 3 1/2 årene, og dette vil være livet mitt.  Det er selvfølgelig ulemper med dette, det er jeg fullt klar over, ikke alle minner vil la seg fjerne, jeg vil miste en god del verdifull kunnskap og jeg vil glemme noen folk som på et eller annet tidspunkt har betydd vanvittig mye for meg.  Men alt som lar seg redde, redder vi. Vi skriver om, tweaker ting på plass, jeg får beholde opplevelsene som var viktige for meg og som har formet meg.

Jeg ser fram til å slippe den børen det er å hele tiden måtte lyve for dem jeg er glad i.  Det er ikke bra for sjelen.  Jeg sverger – jeg er blitt så vant til å lyve at jeg innimellom gjør det, selv når jeg snakker sant.  Dessuten vil det gi meg en ro som ingen Tidsreisende kan få så lenge han er aktiv.

Det er blitt gjort før.  Av mange, og jeg har hørt at det stort sett går bra med dem.  Den vanligste bivirkningen er at man opplever deja vu, og tror man har levd tidligere liv, noe som i realiteten vare er små hull i minnejusteringen, og jeg tror jeg kan leve med det.

Når det gjelder å gi opp en så artig egenskap som å kunne reise i tid, så vil jeg ikke savne den, da jeg ikke vil huske den. Og jeg har vært i alle tider som jeg kunne tenke meg å være i, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er ingen tid jeg liker så godt som denne. Det er nå jeg vil være; leve livet mitt.

Jeg dro til 2280 forrige uke og fikk minnet mitt lastet ned på en harddisk. Jeg reiser til 2281 om to dager og henter minnene til hvordan mitt liv som ikke-tidsreisende ville vært.  De vil sende meg hjem mens jeg fortsatt er i narkose og dagen etter vil jeg våkne i min egen seng og tro jeg ble født i 1977, og at jeg har levd livet mitt i en rett linje siden da.

Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre med denne bloggen i forbindelse med minnejusteringen, og kom til slutt fram til at jeg vi huske den, men som et fiksjonelt eksperiment. Etter at jeg startet den har jeg tenkt mye på valgene jeg hat tatt og hva jeg har brukt Tidsreising til. Jeg er ikke sikker på om det er bra for meg.  Jeg tror jeg vil bli et bedre menneske av dette. Jeg håper jeg har rett.

Jeg kom på et eksempel som illustrerer hvordan kulturelltidsreising fungerer.  En av mine favorittregissører er  Kevin Smith.  Jeg dro til tidlig nittitall, og møtte ham på en bar, og hadde en vanvittig interessant diskusjon med ham.  Etter hvert kom vi inn på religion, og jeg fortalte om mine erfaringer fra min reise til Jerusalem rundt år 20.  Jeg sa selvfølgelig ikke at jeg hadde vært da, jeg bare framsatte noen av de tingene jeg hadde lært som “morsomme teorier”.  Først mye senere går det opp for meg at han brukte mye av samtalen vår i Dogma, en film jeg alltid har likt fryktelig godt, blant annet fordi den stemmer så godt overens med mine erfaringer fra hvordan Jesus var.