Turanga reiser i tid

Archive for the ‘Uncategorized’ Category

Det gikk som det måtte gå. For noen uker siden ble jeg sjuk. Skikkelig sjuk. Jeg gikk ut ifra at det var svineinfluensa, men testen hos legen sa at det var det ikke. Isteden ble jeg sendt hjem med ”influensalignende symptomer” og det kunne fort vært det, ikke at legene hadde funnet ut hva det var for noe (vi snakker selvfølgelig tidsreisesyken her) om de ikke hadde vært nedsyltet(!) i arbeid, og jeg kunne fort dødd, hvis det ikke var for at Caroline, en venninne jeg har hatt siden første dagen på tidsreiseskolen, og som jeg hadde mistet litt kontakten bestemte seg for å stikke innom 2009 og se hvordan det gikk med meg. Hun har slått seg ned på 1980-tallet. Siden jeg jo hadde justert minnet mitt, så husket jeg henne ikke som annet enn en tidligere skolevenninne. Hun på sin side skjønte heldigvis relativt fort hva som hadde skjedd, når jeg med febertilslørte øyne så uforstående på henne, mens hun snakket om 80-tallet som om det var i går. Noe motvillig lot jeg meg overtale til å meditere med henne, og hun klarte ved hjelp av sin egen aktive tidsreiseegenskap, og mine latente, å dra oss begge til 2280, hvor jeg fikk tilbake det originale minnet mitt.

Det viser seg at de andre som har justerte minnet sitt har planlagt det litt bedre enn meg, som tross alt tok en relativt spontan avgjørelse. De hadde ryddet plass 40 år som de ikke reiste til, eller de dro lenger fram enn de noensinne hadde vært før. Jeg hadde visst skrevet under på at jeg hadde gjort det samme da jeg fikk minnet justert. Jeg leser ikke alltid alle dokumentene jeg skriver under på. Det skal jeg gjøre nå. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte da, det virket som en god ide, men sånn i ettertid ser jeg jo at det ikke akkurat var det.

Jeg ser at denne bloggposten blir litt som første episoden som en ny sesong i en tv-serie, der jeg forklarer dere en del som dere allerede vet. Men jeg tenkte det kanskje dukket opp nye lesere, og da virket det som en hyggelig gest. Jeg vet ikke helt hvor mye jeg kommer til å blogge, det vil tiden vise…

Stikkord: ,

Siste posten

Posted on: 15.02.09

Jeg har tatt en avgjørelse.  Jeg vil blir her.  Nå.  I 2009.  Jeg liker nå.  Jeg liker livet mitt, det eneste som plager meg er all lyvingen.  De små justeringene av fakta som hele tiden er nødvendige for at folk ikke skal tro at jeg er gal.  Så nå skal jeg ta en siste tur til 2281 og få minnet justert.

Jeg laster ned hjernen min på en harddisk. Alt om tidsreising vil bli fjernet; jeg vil selv tro alle de små løgnene jeg har servert de siste 3 1/2 årene, og dette vil være livet mitt.  Det er selvfølgelig ulemper med dette, det er jeg fullt klar over, ikke alle minner vil la seg fjerne, jeg vil miste en god del verdifull kunnskap og jeg vil glemme noen folk som på et eller annet tidspunkt har betydd vanvittig mye for meg.  Men alt som lar seg redde, redder vi. Vi skriver om, tweaker ting på plass, jeg får beholde opplevelsene som var viktige for meg og som har formet meg.

Jeg ser fram til å slippe den børen det er å hele tiden måtte lyve for dem jeg er glad i.  Det er ikke bra for sjelen.  Jeg sverger – jeg er blitt så vant til å lyve at jeg innimellom gjør det, selv når jeg snakker sant.  Dessuten vil det gi meg en ro som ingen Tidsreisende kan få så lenge han er aktiv.

Det er blitt gjort før.  Av mange, og jeg har hørt at det stort sett går bra med dem.  Den vanligste bivirkningen er at man opplever deja vu, og tror man har levd tidligere liv, noe som i realiteten vare er små hull i minnejusteringen, og jeg tror jeg kan leve med det.

Når det gjelder å gi opp en så artig egenskap som å kunne reise i tid, så vil jeg ikke savne den, da jeg ikke vil huske den. Og jeg har vært i alle tider som jeg kunne tenke meg å være i, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er ingen tid jeg liker så godt som denne. Det er nå jeg vil være; leve livet mitt.

Jeg dro til 2280 forrige uke og fikk minnet mitt lastet ned på en harddisk. Jeg reiser til 2281 om to dager og henter minnene til hvordan mitt liv som ikke-tidsreisende ville vært.  De vil sende meg hjem mens jeg fortsatt er i narkose og dagen etter vil jeg våkne i min egen seng og tro jeg ble født i 1977, og at jeg har levd livet mitt i en rett linje siden da.

Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre med denne bloggen i forbindelse med minnejusteringen, og kom til slutt fram til at jeg vi huske den, men som et fiksjonelt eksperiment. Etter at jeg startet den har jeg tenkt mye på valgene jeg hat tatt og hva jeg har brukt Tidsreising til. Jeg er ikke sikker på om det er bra for meg.  Jeg tror jeg vil bli et bedre menneske av dette. Jeg håper jeg har rett.

Stikkord:

Kamikaze har tagget meg. Jeg har blitt tagget. Hurra! Det er akkurat som om jeg har en ordentlig blogg. Man skal ta det sjette bildet i den sjette mappa og poste i bloggen sin, og Kamikaze tagget meg fordi hun ville se bilder fra framtiden. Wham! Dere er i ferd med å bli truffet av en dobbel dose ironi. For det første: Elektronisk lagrete data reiser veldig dårlig, slik at jeg har bilder på papir. I album. Sånn som de hadde i skikkelig gamle dager. Jeg valgte meg altså det sjette bildet fra det sjette albumet mitt, og scannet det. Og for det andre: Bildet er fra min første tur til 1980-tallet, og jeg har laget meg noe som jeg trodde var et autentisk 1980-talls-antrekk.

turanga

Jeg følte ikke at jeg glei helt naturlig inn i gatebilde for å si det sånn, men det hører til erfaringen man gjør som ny tidsreisende.

Jeg tagger VeroThomasHB og Jannicke.

Jeg kom på et eksempel som illustrerer hvordan kulturelltidsreising fungerer.  En av mine favorittregissører er  Kevin Smith.  Jeg dro til tidlig nittitall, og møtte ham på en bar, og hadde en vanvittig interessant diskusjon med ham.  Etter hvert kom vi inn på religion, og jeg fortalte om mine erfaringer fra min reise til Jerusalem rundt år 20.  Jeg sa selvfølgelig ikke at jeg hadde vært da, jeg bare framsatte noen av de tingene jeg hadde lært som «morsomme teorier».  Først mye senere går det opp for meg at han brukte mye av samtalen vår i Dogma, en film jeg alltid har likt fryktelig godt, blant annet fordi den stemmer så godt overens med mine erfaringer fra hvordan Jesus var.

Stikkord:

Les del 2 her

1981
Tiden gikk. Jeg drev på med mitt, møtte Dylan så ofte jeg kunne, jublet sammen med ham da Free Thumb fikk platekontrakt, og var overlykkelig da jeg fikk VIP-billetter til den første store konserten deres. Jeg stod på første rad, hoppet opp og ned, så Dylan se ned på meg og kore hele refrenget til Daffodil Barbie rett inn i øynene mine, og det slo meg: dette var konserten jeg hadde hørt 6 år tidligere og over 90 år senere.

Etter konserten var det fest. Fri bar. Jeg er veldig flink på fri bar. Eller helt elendig. Alt etter hvordan man ser det. Jeg husker en lang gang med grønne og røde lys. Jeg husker noen tok tak i håndleddet mitt og svingte meg rundt. Jeg husker Dylans ansikt nærmere mitt enn det noensinne hadde vært før. Jeg husker ikke kysset. Jeg husker bare følelsen av at alt inni meg eksploderte og at jeg tenkte «Jeg har visst aldri vært ordentlig lykkelig før. Det må være sånn det føles». Jeg husker jeg sa: «Vi drar hjem til meg». Og så gjorde vi det.

Vi fniste og lo og snublet opp trappen til den knøttlille, stygge Brooklynleiligheten min. Jeg sang inne i hodet mitt «Lykkelig, lykkelig, lykkelig». Vi var knapt kommet innenfor døra før vi begynte å kle av hverandre, og hele verden var bare lepper og tunger. Jeg husker dette kysset. Kroppen min vibrerte, og tanken på at det kunne komme en orgasme oppå alt det som skjedde inne meg allerede gjorde meg svimmel … og kvalm? Jeg innså at det var den knappe literen med Southern Comfort som jeg hadde tømt i meg i løpet av kvelden som sto for kvalmen. Jeg unnskyldte meg, sendte Dylan inn på soverommet, mens jeg småløp inn på badet og ikke bare kastet opp, men fullstendig vrengte meg. Etter noe som føltes som en halvtime med evigvarende strøm av whiskeylikør opp gjennom spiserøret, satt jeg på badegulvet, gispet etter luft, og selv om jeg aldri hadde følt meg så dårlig var jeg fortsatt lykkelig. Selv ikke da jeg omsider reiste meg opp og så meg i speilet viket lykkefølelsen, selv om jeg innså at noe måtte gjøres. Kaldt vann i ansiktet, tannpuss, oppfrisking av sminke, en tannpuss til og litt parfyme senere skred jeg ut av badet på stigende lykkerus. Jeg nærmest fløt til soverommet. Der Dylan satt i senga. Med et vettskremt uttrykk i ansiktet. Rundt ham lå papir. Mye papir. Med trykk. Bilder. Min håndskrift. Aviser. Alt han hadde gjort de siste årene.

Jeg gråter så hardt nå at jeg innser at jeg ikke vil klare å skrive den påfølgende samtalen, men ikke så lenge etter dro Dylan. Ut av leiligheten min. Ut av livet mitt. Jeg så ham aldri igjen. Etter hva jeg har hørt skremte det han så på soverommet mitt ham så veldig at han ikke ville fortsette en karriere der han kunne pådra seg fans. Fans som meg. Fanatiske fans som visste alt om ham. Jeg skremte ham ut av musikkverdenen. Jeg vet ikke hva han sa til hvem og hvordan det ble fortalt videre. Men ryktet gikk fort og en uke senere var det ingen av mine berømte, talentfulle venner som ville ha noe med meg å gjøre. Jeg ble referert som den splitterpinegalestalkerjenta (min omskriving. Ordene som ble brukt var langt styggere), og når jeg ser tilbake på perioden så skjønner jeg jo det. Jeg dro fra New York i 1981 på samme måte som jeg hadde kommet dit litt over to år tidligere: Sønderknust. Og denne gangen hadde jeg bare meg selv å klandre.

Dette er første gangen jeg virkelig tenker gjennom hva jeg gjorde, og hvilket overgrep det var. Selv om 2005 og fram til nå har dreid seg mest om å leve i denne tiden, blant vanlige folk og suge inn atmosfæren som er tidlig 2000-tall, så har jeg en liten eske under senga med steder og datoer og folk. Jeg har ikke brukt den så ofte. Likevel. Jeg skal gå og brenne den nå.

Stikkord: ,

Les del 1 her

2069/1994

Jeg hadde lenge hatt en fasinasjon for musikklegenden Robbie Williams. Jeg likte musikken og synes han var søt, så for min første reise alene etter Tidsreiseskolen (Russ -69!) dro jeg til 1994 for å møte Robbie og bli kjent med han. Han sang da i et lite band kalt Take That, og jeg tenkte jeg kunne henge med bandet, høre dem drømme om å bli store, backe opp egoet til Robbie og sjarmere dem alle. I ettertid kan jeg le av det, og det er en artig historie som jeg ofte fortalte på vorspiel hjemme i 2070-årene, men dere som lever nå husker 1994 og Take That og har vel allerede skjønt i hvor stor grad jeg undervurderte populariteten deres. Så jeg hopper over de ekstremt pinlige sammenstøtene med sikkerhetsvaktene og hvordan jeg ydmykt måtte innse at det ikke var en sjanse i havet for at jeg skulle møte Robbie Williams på tomannshånd (og tydeligvis har noen andre tatt på seg jobben å backe opp egoet hans).

2072

Jeg hadde lært leksa mi. Jeg skulle gjøre skikkelig research denne gangen. Jeg hadde jo tid. Jeg hadde uansett tenkt å flytte til sent på 1970-tallet en eller annen gang, så jeg la dette til lista over ting jeg skulle finne mer ut av før jeg dro.

2076/1979

Dumpa. Så veldig. Fylte en koffert med alt jeg hadde funnet ut om kunstnere jeg likte på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet og flyttet til New York 1979. Det første året var helt vilt. Jeg var mye på fest, konserter og teaterforestillinger. Jeg hadde hengt ut en del med folk på vei opp tidligere på 1970-tallet, og de husket at jeg hadde støttet dem og av og til også hjulpet dem i perioder da de følte at ingen trodde på dem, og de slapp med inn back stage hvor det måtte være. Jeg husker en Kiss-konsert, det må ha vært på sommeren, og etterpå satt jeg på Space Aces fang og han sang «I was made for lovin’ you» i øret på meg.

Det skjedde en rekke andre ting i denne perioden, men jeg ser at denne historien blir alt for lang som den er, så jeg fokuserer kun på de bitene som har med Free Thumb å gjøre og hvorfor jeg forlot 1981 å gjøre.

1980

Våren 1980 støtte jeg «tilfeldigvis» på Dylan, gitaristen i Free Thumb, vi kom i snakk, og det viste seg at vi hadde så mye til felles. Noen uker senere havnet vi på samme fest, og en stund etter det var vi på samme konsert. Dylan spilte på dette tidspunktet i et fullstendig ukjent garasjeband, og det falt ham ikke inn at jeg stalket ham. Jeg var fullstendig betatt i mellomtiden, og for å være helt ærlig slo det ikke meg heller at det jeg gjorde kunne klassifiseres som stalking. Jeg brukte  Tidsreiseegenskapene mine for det de var verdt. Jeg hadde bunkevis med avisutklipp og forskjellige notater hjemme, som gjorde at jeg rett som det var kunne dukke opp på samme sted som Dylan. Jeg reiste fram og tilbake for å time ting skikkelig. Tredje gangen jeg krasjet med meg selv og pådro meg Tidsreisesyken nok en gang, innså jeg at jeg måtte roe ned litt. Da hadde jeg imidlertid oppnådd såpass kontakt med Dylan at jeg rett og slett kunne ringe ham og avtale å møtes, og de «tilfeldige» møtene våre var ikke nødvendige lenger.

Dylan hadde nevnt bandet sitt ved flere anledninger og jeg ble overlykkelig da han ba meg med på en øving. Da jeg satt på en høytaler og hørte dem spille Daffodil Barbie live for første gang, var det som om verden endelig ga mening. Jeg hadde vært forvirret og knust etter at kjæresten min dumpet meg og skjødesløs festet meg gjennom de to siste årene i en tid som ikke var min. Jeg ante ikke hva jeg drev med, men nå husket jeg igjen. Det var dette jeg hadde jobbet mot. Denne sangen. Jeg sverger innen de begynte på refrenget andre gang, slo hjertet mitt i takt med basstromma.

Stikkord: , , , , ,

2072

Det fantes et tv-program jeg likte veldig godt. Det tok for seg musikkhistorie på en annerledes måte. De hadde flere tidsreisende på staben som reiste til store og mindre musikkbegivenhetene gjennom tidene. De kunne selvfølgelig ikke rapportere derfra direkte, eller i opptak, da lagrede medier reiser svært dårlig i tid. Tar du med deg en minnepinne, en cd-rom, videotape, ja til og med disketter har det vært eksperimentert, med noe mer enn 40 dager fram eller tilbake i tid vil den være helt tom når du kommer fram. Det har med magnetisme å gjøre. Men de fikk det ganske bra til med triksing og miksing av arkivmateriale, artige rekvisitter og de tidsreisende journalistenes enestående evne til å levende gjenfortelle opplevelsene sine.

Jeg hadde akkurat kommet tilbake fra en uke i 2035 hvor jeg blant annet hadde vært på urpremieren av yndlingsmusikalen min R.A.T.S, «en ellevill parodi på alle de store musikalene fra det 20. århundre». Det hadde vært en stund siden sist jeg reiste, og jeg hadde glemt litt hvor slitsomt det kunne være. Jeg lå derfor med øynene lukket på senga mi. Tv-en sto på og jeg var for sliten til en gang å høre etter. Jeg hadde ikke evnet å gjenta det som ble sagt på skjermen, om du så hadde betalt meg for det. Så begynte den: Sangen. Du vet hvordan noen sanger suger deg inn allerede første gangen du hører den? Noen sanger liker man fordi man har gode minner til dem, noen liker man fordi man liker artisten som synger den, noen liker man fordi liker den som har anbefalt den for en, men noen sanger bare snakker til en med en gang man hører dem. Alt fra «kul melodi, den må jeg huske navnet på», til de  mer skjellsettende «denne sangen kommer til å forandre livet mitt». Dette var definitivt det sistnevnte. Som oftest er denne tanken på et metaforisk nivå, eller at man inne i hodet deler opp livet sitt i før og etter man hørte Sangen, men for meg ble endringen mye større og i høyeste grad reell.

Jeg reiste meg opp i senga og så mot tv-en for å finne ut hvem som framførte Sangen. På skjermen sto fire langhårete skjeggete gutter, og jeg forelsket meg momentant i alle fire.
Bandet het Free Thumb og sangen Daffodil Barbie. Opptaket var fra en opptreden i en pub i New York i 1981. Bandet var totalt ukjent for meg, og jeg var veldig interessert i musikk fra denne perioden, så det forundret meg litt. Det viste seg at bandet aldri hadde solgt en eneste plate. De hadde spilt den inn, og drev med de siste småjusteringene før de skulle slippe skiva, men bandet ble oppløst få dager etter at opptaket av opptredenen ble gjort. Platekontrakten ble annullert, opptakene ble gjemt og glemt i arkivet, og ikke funnet igjen før nesten 100 år senere, da plateselskapet gikk konkurs og lagerinnholdet ble solgt på auksjon.

Min første innskytelse var å reise til 1981 umiddelbart og få med meg konserten huke tak i bandmedlemmene og sørge for at de fortsatte med musikk. (Free Thumb var oppløst, det kunne jeg ikke fikse på, men det finnes alltid andre alternativer, de kunne fortsette under et annet navn, eller med andre musikere, hva som helst. Disse menneskene måtte lage musikk, og jeg skulle gjøre mitt for at det skjedde). Så kom jeg ned på jorda igjen, og tenkte to og et halvt år tilbake i tid.

Stikkord: ,

Thomas ønsket seg mer historie. Så jeg presenterer det jeg husker i stikkordform for årene 1980-2049. Det er ikke nødvendigvis de største og viktigste hendelsene, bare de jeg kom på mens jeg skrev denne posten. De tre første tiårene er for å vise litt hvordan stilen er.

1980-1989: AHA kommer på første plass på Billboardlisten i USA, Berlinmuren faller, krig i Irak, Kielland-ulykken, Norge vinner  Eurovisjonens sangkonkurranse, Saint Helens-fjellet «eksploderer», Rosenborg vinner cupfinalen mot Brann (1988 – dette er det eneste sporsresultatet jeg kan huske på stående fot for disse 70 årene)

1990-1999: Krig i Irak, Buffy begynner å gå på TV, Norge vinner  Eurovisjonens sangkonkurranse, Jugoslavia faller fra hverandre, Hubble teleskopet blir sendt opp

2000-2009: Tvillingtårnene i New York blir krasjet, mobiltelefonen blir allemannseie, mer krig i Irak, Norge vinner Eurovisjonens sangkonkurranse

2010-2019: Det blir oppdaget at noen mennesker kan reise i tid, Sør Korea imploderer,biene forsvinner helt (vi overlever), Norge vinner  Eurovisjonens sangkonkurranse

2020-2029: Gold, tidenes beste (og da mener jeg tidenes beste) tv-serie begynner å gå på tv, terrorangrep på Internett – hele verden er uten nett i 4 timer – mye går ad undas, Norge vinner  Eurovisjonens sangkonkurranse, det blir utviklet medisiner som gjør at man kan leve et tilnærmet normalt liv med kreft

2030-2039: Venezia kollapser og faller i sjøen (byen blir 20 år senere rekonstruert i Dubai – det stemmer, de første 12 årene av livet mitt trodde jeg at Venezia var en by i Dubai, og alltid hadde vært det), mennesker reiser til Mars, Norge vinner  Eurovisjonens sangkonkurranse, de finner Atlantis (denne kommer jeg aldri til å utdype, dere får bare vente og se – dere kommer til å bli overrasket), biene kommer tilbake, holografisk tv blir allemannseie, tidsreiseskolene blir etablert

2040-2049: Afghanistan blir et fritt demokrati (åpnbart en lang prosess, men 2047 blir offisielt sett på året da ting var på plass), den undersjøiske San Francisco-Tokyo-jernbanen blir bygget, Norge vinner  Eurovisjonens sangkonkurranse, privatbilisme forbudt i flere storbyer, deriblandt New York, London, Tokyo og dessuten Molde av alle steder

Da kjæresten min gjorde det slutt med meg i 2076, tre uker etter at jeg hadde mistet jobben min, hadde jeg laget med nok historie til at jeg kunne flytte til en av tidsperiodene hvor jeg hadde forberedt et liv for meg. Jeg var drittlei nåtiden og valgte USA 1979 og ble der til 1981. Jeg gikk virkelig inn for å være kulturell Tidsreisende, og jeg har en lang merittliste liggende et sted, som jeg kanskje kommer til å blogge en dag.  Jeg ble kjent med mange sangere, skuespiller og forfattere på denne tiden og levde som ‘kjendisvenn’. Mye moro, og mye drama, men ting skar seg fullstendig i 1981, og jeg savnet faktisk Internett, mobiltelefonen, mikrobølgeovnen og en del andre ting så mye at jeg valgte å reise til 2005. Her har jeg holdt en mye lavere profil. Ja, det finnes folk i omgangskretsen min som er omhyggelig plukket ut, for det de kommer til å bli. Det føles til tider kynisk, men på den annen side så har jeg valgt å være venner med dem, fordi jeg på forhånd visste de var fantastiske personer, og jeg må si at det finnes dårligere grunnlag å velge venner på.

Planen har hele tiden vært å bli her til 2020, for så å reise til 2520 (med et års stopp i 2080-ish for å få forlenget ingeniørlisensen min), men ting har endret seg litt i det siste, og jeg ser muligheten for at den planen kan endre seg.

Stikkord: , , , ,

Fant en fin video på youtube:

Jeg kjenner igjen måten folk gjetter seg til framtiden på. Det stemmer i teorien, men er likevel feil på så mange måter.