Turanga reiser i tid

Archive for november 2009

Elvis og jeg

Posted on: 19.11.09

Jeg hadde ikke reist i tid på nesten et år og var ganske nervøs da jeg bestemte meg til å dra til 1970-tallet forrige helg. Jeg gjorde noen øvinger jeg ikke hadde gjort siden skoledagene (10 minutter fram, 5 tilbake – gjentas 3 ganger. Det er en veldig basic øving. Man starter med to timer fram og en tilbake, mens man fortsatt ikke helt har kontroll, og etter hvert går man over til kortere og kortere intervaller. På mitt beste kunne jeg gjøre øvelsen på under et minutt. De beste gjør den på 10-15 sekunder, og da blir det seende ekstremt kult ut for utenforstående. Den tidsreisende blir stående og blinke. Heftig! ) og så la jeg av gårde.

Jeg møtte en gjeng med folk jeg kjenner da, og vi tok en helaften på byen. Klokka hadde passert midnatt, og jeg hadde havet innpå et tosifret antall martinis, da jeg så Kongen sittende i baren. Ikke Olav V (da ville overskriften på denne posten vært ganske villedende), men selveste Rock’n’rollsyngende-peanøttsmørspisende-er-ha-død-eller-er-han-i-live?-Elvis Presley. Jeg ble stående og gape. Nå har jeg sett Elvis live ved mer enn en anledning, men da har han stått på en scene og sunget, mens jeg har sittet blant publikum og skreket og revet meg i håret (hva kan jeg si? Man blir revet med av stemningen), og det har ikke vært snakk om å prøve å få kontakt med ham en gang. Nå kunne jeg bare spasere rett over gulvet og si hei. Og til tross for at hjernen var nedsløvet av alkohol- og Elvisrus, gjorde jeg nettopp dette. Og Elvis svarte meg! Jeg presenterte meg, han presenterte seg (noe som satte i gang et fniseanfall hos meg) og vi begynte å snakke sammen. Vi fant tonen og hadde en utrolig morsom og hyggelig samtale. Vi flyttet oss over i en sofakrok, og det begynte å bli ganske intimt, da jeg måtte på toalettet en tur.

Da jeg kom tilbake hadde han satt seg i baren igjen, og da jeg gikk bort for å fortsette der vi hadde sluppet, så han bare dumt på meg, og ba meg dra til Pokker i Voll (ja, jeg vet – med det hadde vært kult om det faktisk var et sted som het Pokker i Voll). Betuttet og såret fant jeg ut at jeg like gjerne kunne dra på nachspielet de andre hadde dratt til for en liten halvtime siden. Etter å ha hentet jakka mi, kastet jeg et siste blikk mot baren, hvor Elvis nå satt og råflørtet med ei anna jente.

Jeg hadde tårer i øynene der jeg gikk ned over gata. Elvis er en sånn type som man kan bli veldig forelsket i på veldig kort tid. Jeg var helt knust. Helt til jeg kom til et hotell noen kvartaler borte som hadde et diger skilt utenfor ”I kveld. Den første årlige Elvis lookalikekonkurransen. Fine premier”.

Det forklarte også hvorfor Elvis plutselig var i en liten filleby langs norgeskysten. Og dessuten hvordan det kunne ha seg at han hadde skiftet klær mens jeg hadde vært på toalettet.

Stikkord:

Det gikk som det måtte gå. For noen uker siden ble jeg sjuk. Skikkelig sjuk. Jeg gikk ut ifra at det var svineinfluensa, men testen hos legen sa at det var det ikke. Isteden ble jeg sendt hjem med ”influensalignende symptomer” og det kunne fort vært det, ikke at legene hadde funnet ut hva det var for noe (vi snakker selvfølgelig tidsreisesyken her) om de ikke hadde vært nedsyltet(!) i arbeid, og jeg kunne fort dødd, hvis det ikke var for at Caroline, en venninne jeg har hatt siden første dagen på tidsreiseskolen, og som jeg hadde mistet litt kontakten bestemte seg for å stikke innom 2009 og se hvordan det gikk med meg. Hun har slått seg ned på 1980-tallet. Siden jeg jo hadde justert minnet mitt, så husket jeg henne ikke som annet enn en tidligere skolevenninne. Hun på sin side skjønte heldigvis relativt fort hva som hadde skjedd, når jeg med febertilslørte øyne så uforstående på henne, mens hun snakket om 80-tallet som om det var i går. Noe motvillig lot jeg meg overtale til å meditere med henne, og hun klarte ved hjelp av sin egen aktive tidsreiseegenskap, og mine latente, å dra oss begge til 2280, hvor jeg fikk tilbake det originale minnet mitt.

Det viser seg at de andre som har justerte minnet sitt har planlagt det litt bedre enn meg, som tross alt tok en relativt spontan avgjørelse. De hadde ryddet plass 40 år som de ikke reiste til, eller de dro lenger fram enn de noensinne hadde vært før. Jeg hadde visst skrevet under på at jeg hadde gjort det samme da jeg fikk minnet justert. Jeg leser ikke alltid alle dokumentene jeg skriver under på. Det skal jeg gjøre nå. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte da, det virket som en god ide, men sånn i ettertid ser jeg jo at det ikke akkurat var det.

Jeg ser at denne bloggposten blir litt som første episoden som en ny sesong i en tv-serie, der jeg forklarer dere en del som dere allerede vet. Men jeg tenkte det kanskje dukket opp nye lesere, og da virket det som en hyggelig gest. Jeg vet ikke helt hvor mye jeg kommer til å blogge, det vil tiden vise…

Stikkord: ,