Turanga reiser i tid

Vi ønsker å etterlate oss noe.  Å sette spor etter oss. Å endre noe, slik at det ikke er slik det var før oss. Noen tar noe dårlig og gjør det bra. Andre tar noe bra og gjør det dårlig. Andre igjen tar noe middelmådig og gjør det litt bedre. Eller dårligere. Vi endrer ting.

Vi var der og det vises. Det er ikke alle forunt å gjøre de helt store endringene. Vi gjør små endringer, vi endrer livet til dem rundt oss, dem vi er glad i. Vi gjør jobben vår, og det fører med seg de endringene som jobben vår har til hensikt å utføre. Vi setter navnet vårt på dem, datostempler. Vi forteller om våre bragder og våre nederlag. Og vi lever videre i dem.

De fleste av oss blir aldri en Gandhi eller en Rosa Parks . Og det er greit. Vi gjør våre små endringer og er stolte av dem. Jeg vet jeg er. Men i dag gikk noe opp for meg. Jeg kommer til å gjøre en større endring. Jeg kommer til å gjøre noe viktig. Og det kommer til å ha med tidsreising å gjøre. I dag satte jeg to hendelser sammen.

Den første hendte da jeg var to år, og jeg ble veldig, veldig syk. Legene ante ikke hva det var, og foreldrene mine trodde jeg skulle dø. Så ble jeg plutselig frisk igjen. Det slo meg at det kan ha vært tidsreisesyken. At jeg på ett eller annet tidspunkt har funnet det for godt å reise til 2052 og være der noen dager. Det som har forårsaket denne reisen må ha vært ganske viktig. For selv om jeg visste at tidsreisesykdommen ikke ville drepe meg (jeg lever jo fortsatt) så håper jeg at jeg hadde en ganske god grunn for å skremme foreldrene mine og pine baby-meg sånn.

Den andre tingen har med denne bloggen å gjøre. Det dukket nemlig opp en post, som beskriver i detalj, men likevel i relativt enkle formuleringer hvordan man lærer seg å reise i tid. Posten er passordbeskyttet, og jeg aner ikke hva passordet for å åpne den er. Jeg tror kanskje at jeg på et senere tidspunkt reiser tilbake og planter denne posten. Hvorfor aner jeg ikke. Jeg gleder meg til å finne ut.