Uansett. Dere gjetter aldri hva de kan i 3498! De kan teleportere! Som med tidsreising så er det ingen maskiner involvert, det er en ren kroppslig teknikk, som noen evner, og andre ikke. (men gentransplantasjon både relativt rimelig og lett tilgjengelig i 3498, så de som ikke er født med teleportasjons- (og for så vidt tidsreise-)genet, kan lett få det transplantert, og selv om det blir litt tyngre for vedkommede, så vil han eller hun kunne teleportere/tidsreise/få andre genetisk betingede egenskaper.)

Som med tidsreising krever også teleportering en hel del trening, men du verden så greit det er når man først kan det. Lang historie kort; jeg tømte kontiene mine, og ordnet meg teleportasjonsgener, og tok et nybegynnerkurs. Det viser seg at jeg har like lett for teleportasjon som for tidsreising (det skulle bare mangle), og jeg kunne jo ikke bli i 3498 så alt for lenge (jeg har rotet så mye rundt i tiden i det siste, at jeg nå er 36 år gammel. I fjor var jeg 32), så jeg dro hjem til 2010 etter halvferdig kurs. Siden 3498 er såpass langt borte, vet jeg ikke om jeg noensinne vil få gjort kurset ferdig; enn så lenge trener jeg hjemme. Håpet er en dag å kunne teleportere verden rundt. Foreløpig har jeg klart å komme meg til parken på andre siden av veien (og skremt vannet av en forfyllet mann som ikke hadde klart å komme seg hjem fra fest – etter at jeg fikk full kontroll med å teleportere meg rundt i leiligheten og begynte å teleportere utendørs, gjør jeg det om natta, for da er det minst sjanse for at folk ser meg).

Poenget er at en verdensomteleportering er et stykke unna. Men er blitt mye mer gøy å hente brus i kjøleskapet når jeg ligger på sofaen og ser på tv.

Så hva har dette med tidsreising å gjøre, lurer du? Nå skal du høre. Etter den 3. jobbehelga på rad, og jeg kom hjem søndag kveld til pappizza og ingen ubesvarte anrop, tok jeg meg en tur til 1977. Det er ikke uvanlig at jeg tar meg en helg i 1977. Jeg liker 1977, og jeg har snart ingen helger igjen der jeg ikke har vært enda, men vanligvis reiser jeg da fra en fredag i 2010 (eller hvilket år jeg bor i) til en fredag i 1977, og returnerer fra søndagen i 1977 til søndagen i 2010. Nå reiste jeg fra 2010 søndag kveld, tilbrakte helga i 1977, og returnerte til 2010 mandags morgen, timelagged og jævlig. Men jeg hadde hatt en helg, med fritid og moro og sosial interaksjon, og det skal sies at overtidskveldene gikk noe lettere den påfølgende uka. Så helga etter gjorde jeg det samme. Bare at jeg dro til 2180. Helga hadde jeg turen til 1992 hvor jeg helt tilfedigvis møtte Harald Eia.

Og hver gang la jeg til 2 ½ dager til uka mi. Mandagene var et helvete å komme seg gjennom, men i det minste hadde jeg helg igjen, selv om jeg jobbet 7-dagersuker. Den 4. uka fikk jeg et 300-siders dokument jeg burde lese gjennom. Det hender jeg får slik dokumentasjon, som jeg bør lese. Jeg bruker tiden min på oppgaver jeg må utføre, og før eller siden havner jeg i trøbbel fordi jeg har gjort en feil, fordi jeg ikke har lest grunnlaget jeg burde ha lest. Den søndagen tok jeg meg en 4-dagers tur til sommeren 1997 (dere husker sommeren 1997? Strålende sol hele sommeren – jeg har 5 dager igjen jeg ikke har brukt opp der enda), og lå ute i sola og leste dokumentet fra ende til annen, to ganger, gulet ut viktige passasjer tok notater, og tegnet til og med en illustrerende figur til en del av teksten.

Dette var til stor hjelp, så da jeg neste helg reiste til 2099, tok jeg nok en gang med meg papirer, og… vel dere skjønner hvor dette bærer. Plutselig var bonushelgene jeg hadde innvilget meg selv også blitt jobbhelger. På den positive siden; å for en gang skyld ha lest grunnlagsdokumentet har spart meg for to store tabber jeg vet om, og sikkert en rekke mindre jeg ikke aner noe om, på minussiden var jeg nå så sliten og på kanten, at bare et skjevt ord resulterte i at jeg måtte låse meg inne på do og gråte litt. Jeg gråt så mye at jeg ble permanent rød og sår rundt øynene, og det har jeg ikke vært siden 1981-episoden, og da var det over en mann. Jeg kan virkelig ikke tro at jeg gråt på meg kjærlighetssår rundt øynene over jobben min.

Det var da jeg fikk ideen. Forrige torsdag (dager har ingen betydning lenger, hvorfor vente til helga), etter å ha kommet hjem fra jobb reiste jeg til 2070. Dette er året etter jeg var ferdig utdannet tidsreiser, jeg brukte veldig lite av det i min egen tid. Jeg dro hjem til mamma og pappa og tilbrakte helga der.  De var veldig glade for å se meg.  De er inneforståtte med at jeg ikke kan fortelle dem så mye om livet mitt nå, siden de om ikke så alt for lenge møter igjen Turanga20år, og selv om jeg har fryktelig lyst å si til dem at hun er et mye bedre menneske enn hun tror hun er, og at hun må slutte å være så usikker, så er det en greie hun må finne ut av selv, for at jeg skal bli den jeg er. Det er en komplisert greie, men det går i bunn og grunn ut på at man føkker minst mulig med sin egen tidslinje, det går sjelden bra. Men vi diskuterer bøker, filmer og musikk. Pappa er maskiningeniør, så vi snakker litt jobb og jeg forteller mye om turer til fortiden, og litt om turer til fremtiden, og vi spiser middag sammen, og jeg slipper å ta oppvasken, for det er så lenge siden de har sett meg, og så spiller vi kort med sjokoladebiter som premie, og jeg sover 12 timer hver natt i tre netter før jeg drar tilbake til 2010.

Det er lørdag kveld og jeg sitter på jobb. Det er mulig jeg bryter en slags uskreven tidsreisekodeks. Jeg har jobbet umulig mange tider de siste ukene, og det kan fint være at innen jeg er ferdig med dette prosjektet så kan jeg møte Harald Eia og se ut som en troverdig 50-åring. Men jeg er ganske sikker på at jeg har funnet den beste måten å slappe av på.

I tillegg har man språket. Dette blir kanskje tydeligst om man er etter 2240, og da kan man jo likevel bare spørre “Du, er du tidsreiser?” uten å bli ansett for å være gal, men også tidligere, er det mulig å plassere folk som ute av sin egen tid etter hvordan de snakker, og særlig etter hvordan de bruker slanguttrykk som er spesielle for visse epoker i historien.

Så har man tilbehør. Tidsreisende bryr seg ikke alltid med å skaffe seg et tidsriktig armbåndsur, spesielt om de bare er på ferie i den tiden. En annen ting er at Tidsreisende, spesielt de litt uerfarne, har en tendens til å overdrive både tilbehøret og bekledningen, for å matche den tiden man er mest mulig. Ofte ender det hele med å være litt over-the-top, men man må være litt forsiktig med å forsøke å identifisere Tidsreisende ut fra dette. Det er overraskende hvor mange som driver og er over-the-top i sin egen tid. Spesielt når vi kommer til 1700-tallet.

Vi var der og det vises. Det er ikke alle forunt å gjøre de helt store endringene. Vi gjør små endringer, vi endrer livet til dem rundt oss, dem vi er glad i. Vi gjør jobben vår, og det fører med seg de endringene som jobben vår har til hensikt å utføre. Vi setter navnet vårt på dem, datostempler. Vi forteller om våre bragder og våre nederlag. Og vi lever videre i dem.

De fleste av oss blir aldri en Gandhi eller en Rosa Parks . Og det er greit. Vi gjør våre små endringer og er stolte av dem. Jeg vet jeg er. Men i dag gikk noe opp for meg. Jeg kommer til å gjøre en større endring. Jeg kommer til å gjøre noe viktig. Og det kommer til å ha med tidsreising å gjøre. I dag satte jeg to hendelser sammen.

Den første hendte da jeg var to år, og jeg ble veldig, veldig syk. Legene ante ikke hva det var, og foreldrene mine trodde jeg skulle dø. Så ble jeg plutselig frisk igjen. Det slo meg at det kan ha vært tidsreisesyken. At jeg på ett eller annet tidspunkt har funnet det for godt å reise til 2052 og være der noen dager. Det som har forårsaket denne reisen må ha vært ganske viktig. For selv om jeg visste at tidsreisesykdommen ikke ville drepe meg (jeg lever jo fortsatt) så håper jeg at jeg hadde en ganske god grunn for å skremme foreldrene mine og pine baby-meg sånn.

Den andre tingen har med denne bloggen å gjøre. Det dukket nemlig opp en post, som beskriver i detalj, men likevel i relativt enkle formuleringer hvordan man lærer seg å reise i tid. Posten er passordbeskyttet, og jeg aner ikke hva passordet for å åpne den er. Jeg tror kanskje at jeg på et senere tidspunkt reiser tilbake og planter denne posten. Hvorfor aner jeg ikke. Jeg gleder meg til å finne ut.

I løpet av 2040 og 2050-tallet ble det mer og mer vanlig å reise i tid, ikke bare for tidsreisingens skyld, men faktisk dra på ferie, og etter hvert leve,  i andre tider. Og når man er på ferie, trenger man penger. I begynnelsen tok de tidsreisende rett og slett med seg gull, som de fikk solgt på forskjellige steder der man kjøper slikt. Men etter hvert så ble det behov for en litt mer anvendelig løsning. Kredittkort reiser dårlig i tid. Magnetstripen ryker selvfølgelig bare man drar en uke fram eller tilbake. Chipen tåler litt mer, men fungerer også dårligere og dårligere etter noen turer. De er uansett bare gyldige betalingsmidler en (relativt) kort periode. Fra 2110 (ca) går alt på fingeravtrykk, men selv med det, så kicker bankene, når du står der i 2212, og er født i 2050. Eller enda verre – ikke er født enda i det hele tatt.

Så i 2055 blir Tidsreisernes Sparekasse opprettet. Dette er en bank som tar inn valuta fra forskjellige tidsperioder, hvor man kan veksle til seg cash fra den perioden man skal til. Man kan også opprette konto der, slik at om man reiser i tiden etter 2055, så kan man bare gå inn i hvilken som helst TS-filial, legitimere seg, og ta ut penger – om man har på kontoen. Der kan man gå på en smell, da. For jeg vet at jeg har greit med penger på denne kontoen nå, men jeg kan dra til 2090, og så kan kontoen være tom, for jeg kan på et senere tidspunkt i livet ha vært i 2089, og plutselig havnet i en eller annen form for økonomisk uføre, og sett det som nødvendig å tømme kontoen. Det finnes heldigvis kritemuligheter, så det ordner seg som oftest.

Og rentene følger den enkelte person. Det er svært komplisert, og man må ha egen utdanning for å jobbe i banken, men enkelt forklart, så om jeg setter inn 100 kroner på et tidspunkt hvor renta er 3%, så kan jeg ikke ta ut 103 kroner før jeg kan legitimere at jeg er ett år eldre. Det nytter altså ikke å la pengene stå og rente seg i hundrevis av år, for så å reise fram i tid og ta ut en formue. Det finnes de som likevel prøver å spekulere i det, men jeg vet ikke om noen som har tjent noe særlig. Å dra sånne stunt på vanlige banker i tiden før tidsreisingen ble oppdaget, blir sett på som svindel, og slått hardt ned på av tidsreisepolitiet, og å forsøke noe sånt etter at tidsreising ble oppdaget er så og si umulig. Da er det lettere å bare gå inn i banken og rane den med pistol sånn som de gjorde i gamle dager.

Jeg var i 2070 på vei til kafeen hvor vi pleide å henge i –nettopp -2070. Jeg hadde latt øyenbrynene gro vilt i noen uker, vært hos frisøren og fått en tidsriktig frisyre, og handlet inn nytt antrekk. Litt for kort skjørt, litt for utringet topp – ikke fordi det var så fryktelig moderne i 2070, men fordi det var sånn jeg pleide å kle meg da jeg var 20. Det føltes galt, men jeg trodde sjansene var store for at ”vennene” mine nå ville gjenkjenne meg, så da var det vel riktig likevel.

Jeg var overraskende lite nervøs da jeg kom fram til kafeen, selvsikker gikk jeg inn døra, som jeg så mange ganger hadde stått nølende foran. Jeg så dem nesten med en gang, og øyeblikket etter så de meg. Selvtilliten min sank, i det jeg så ”Ånei, der kommer Turanga”-glimtet i øynene deres. Det var lenge siden jeg hadde sett det nå, men det var ikke noe man glemte, men i det minste betydde det at de gjenkjente meg. Jeg rettet ryggen, og gikk over gulvet. Jeg kunne formelig merke hvordan energien i rommet endret seg, og jeg hørte en av dem hviske ”herregud. Nå reiser hun til og med i tid for å møte oss. Er det….” Resten druknet i bordets fnising. Pokker. Det hadde jeg ikke tenkt på, at de skjønte at jeg kom fra fremtiden (strengt tatt kom jeg fra fortiden, men jeg tvilte på at de ville sette pris på forskjellen). Nå føltes det korte skjørtet mitt i alle fall latterlig. Jeg smilte. Sa hei. De svarte, men gjorde ikke mine til at jeg skulle sette meg. Jeg hentet meg likevel en stol og gjorde nettopp det. En av dem forbarmet seg og spurte meg når jeg kom fra. Jeg svarte 2009. Dette forvirret dem, som jeg hadde mistanke om. Jeg sa jeg var 32 år nå. ”Ok, så -82, altså?” sa de. ”Hæ nei, jeg bor i 2009 nå”. Så startet en lang meningsløs krangel, hvor jeg visste jeg hadde rett, men likevel tapte.

En av dem kommenterte ”jeg ser at du fortsatt ikke napper øyenbrynene dine”. Det var en uskyldig kommentar, observerende, virket ikke ondskapsfull på noen måte, sett utenfra. Og det kan være jeg som ser mobbing hvor det bare er konversasjon, men jeg er ganske sikker på at jeg så et snev av provokasjon i øynene hennes. De hadde alle tynne, tynne, bølgete streker over øynene. Jeg hadde aldri fått dem til, og syntes uansett at det var alt for vondt å nappe dem så drastisk, at jeg kjørte en mer naturlig stil. Jeg hadde sikkert ikke fått til å nappe en bølge nå heller, så sånt sett hadde de jo et poeng, men til vanlig hadde jeg jo fine øyenbryn, ikke for smale, ikke for brede, fint buede, og relativt vedlikeholdte. Grunnen til at jeg hadde en centimeter bred larve over hvert øye nå, var jo at jeg hadde kledd meg ut som Turanga2070, men det kunne jeg jo ikke fortelle dem.

Samtalen hakket seg videre. Det vanlige svadaet, helt til Spørsmålet kom. ”Har du giftet deg og fått barn, eller er du fortsatt singel?” jeg holdt på å servere dem standardsvaret mitt: ”Nei, jeg venter på at [sett inn den tidens største kjendissjarmør] skal finne meg”, men det slo meg at de antageligvis ikke ville forstå at jeg bare spøkte. Og om de forsto det, ville de late som om de ikke gjorde et, fordi det ville gi en bedre historie senere. Om hvor dust Turanga er, som tror hun kan få Billy MacDonald*. Så jeg sier rett og slett ”singel” med et oppgitt sukk, som jeg håper ikke får meg til å høres for patetisk ut. ”Å ja”. De virker ikke videre overrasket. ”Hvorfor det?” Men i alle dager!

Hva er det for et spørsmål? Jeg blir sittende og se forvirret på dem. Jeg er sikker på at det finnes de som velger å være single, som nyter friheten, trenger uavhengigheten eller nylig er ute av et forhold, og ikke er ”klare for noe nytt enda”, men jeg tror at de fleste single, som meg, er single fordi de ikke forstår hvordan i alle dager det er meningen at det skal fungere. At man skal finne det ene mennesket (eller i det minste en av de veldig få menneskene) som er så sjarmerende, hyggelig, morsom, smart og pen at man er villig til å tolerere alle dets negative egenskaper, og at dette mennesket i tillegg skal være like begeistret for en selv. Hvordan skjer dette? Når skjer dette? Og hvorfor skjer dette så statistisk usannsynlig mange ganger, hver dag, (med andre)? Jeg forstår at jeg ikke kan svare dette. Det er fordi jeg sier ting som dette som gjør at de synes at jeg er så rar, og de ikke liker meg, og det er meningen at jeg skal bedre inntrykket av meg selv her. Så jeg lyver og sier ”Jeg er vel for kresen”. Og i det jeg sier det, går det opp for meg. Jeg er for kresen. For kresen til å sitte her med folk jeg ikke liker, og som ikke liker meg, i en tid hvor jeg ikke hører til. Så uten å bry meg om at det virker som om jeg rømmer fra en samtale jeg ikke ønsker ha, reiser jeg meg og sier lystig ”Jeg må stikke nå – ha det bra” og går fra kafeen mens jeg hører dem hviske ting jeg vet jeg aldri vil bry meg om igjen.

*William David MacDonald f. 01.01.2043, slår gjennom som 17-åring med singelen ”Found you”. I 2070 er han suksessfull sanger, skuespiller, komiker og usedvanlig deilig.

Det er ikke til å stikke under stol at dette var en sterk motivasjonsfaktor da jeg studerte til å bli tidsreiser. Få en mulighet til å komme seg vekk, finne en annen tid, hvor jeg skjønte reglene bedre. Det skal sies at jeg fant ut av min tid etter hvert. Da jeg var i midten av 20-årene var jeg lykkelig (i den grad man blir sånt) og veltilpasset (igjen: relativt), men jeg hadde noen ganske kjipe år etter meg da. Eller. Kanskje jeg ikke hadde det så ille akkurat da det sto på, som sagt, det var mye fortrengning og ignorering av hint, og det er mulig at jeg trodde det var sånn samfunnet fungerte, men når jeg ser tilbake på det nå, så er jeg litt bitter. Jeg skulle ønske det var bedre.

Så jeg har fått en idé. Jeg ser allerede nå at det antageligvis ikke er den beste ideen jeg har hatt, men det er en idé. Jeg tenkte jeg skulle dra tilbake til 2070 i helga. Dra til ei helg jeg vet jeg var på 1800-tallet; infiltrere vennene mine og gå undercover som meg selv. Det vil selvfølgelig ikke endre noe for Turanga2070, men jeg tror det vil gi Turanga2009 – altså meg, nå, en ekstrem tilfredsstillelse å vise dem at jeg kan være smart og morsom og sjarmerende. Og kanskje er det dette besøket som er frøet som etter hvert vokser seg til det treet som blir mitt sosiale liv.

Ønsk meg lykke til. Rapporterer tilbake på mandag om hvordan det gikk.

Jeg møtte en gjeng med folk jeg kjenner da, og vi tok en helaften på byen. Klokka hadde passert midnatt, og jeg hadde havet innpå et tosifret antall martinis, da jeg så Kongen sittende i baren. Ikke Olav V (da ville overskriften på denne posten vært ganske villedende), men selveste Rock’n’rollsyngende-peanøttsmørspisende-er-ha-død-eller-er-han-i-live?-Elvis Presley. Jeg ble stående og gape. Nå har jeg sett Elvis live ved mer enn en anledning, men da har han stått på en scene og sunget, mens jeg har sittet blant publikum og skreket og revet meg i håret (hva kan jeg si? Man blir revet med av stemningen), og det har ikke vært snakk om å prøve å få kontakt med ham en gang. Nå kunne jeg bare spasere rett over gulvet og si hei. Og til tross for at hjernen var nedsløvet av alkohol- og Elvisrus, gjorde jeg nettopp dette. Og Elvis svarte meg! Jeg presenterte meg, han presenterte seg (noe som satte i gang et fniseanfall hos meg) og vi begynte å snakke sammen. Vi fant tonen og hadde en utrolig morsom og hyggelig samtale. Vi flyttet oss over i en sofakrok, og det begynte å bli ganske intimt, da jeg måtte på toalettet en tur.

Da jeg kom tilbake hadde han satt seg i baren igjen, og da jeg gikk bort for å fortsette der vi hadde sluppet, så han bare dumt på meg, og ba meg dra til Pokker i Voll (ja, jeg vet – med det hadde vært kult om det faktisk var et sted som het Pokker i Voll). Betuttet og såret fant jeg ut at jeg like gjerne kunne dra på nachspielet de andre hadde dratt til for en liten halvtime siden. Etter å ha hentet jakka mi, kastet jeg et siste blikk mot baren, hvor Elvis nå satt og råflørtet med ei anna jente.

Jeg hadde tårer i øynene der jeg gikk ned over gata. Elvis er en sånn type som man kan bli veldig forelsket i på veldig kort tid. Jeg var helt knust. Helt til jeg kom til et hotell noen kvartaler borte som hadde et diger skilt utenfor ”I kveld. Den første årlige Elvis lookalikekonkurransen. Fine premier”.

Det forklarte også hvorfor Elvis plutselig var i en liten filleby langs norgeskysten. Og dessuten hvordan det kunne ha seg at han hadde skiftet klær mens jeg hadde vært på toalettet.

Det viser seg at de andre som har justerte minnet sitt har planlagt det litt bedre enn meg, som tross alt tok en relativt spontan avgjørelse. De hadde ryddet plass 40 år som de ikke reiste til, eller de dro lenger fram enn de noensinne hadde vært før. Jeg hadde visst skrevet under på at jeg hadde gjort det samme da jeg fikk minnet justert. Jeg leser ikke alltid alle dokumentene jeg skriver under på. Det skal jeg gjøre nå. Jeg vet ikke helt hva jeg tenkte da, det virket som en god ide, men sånn i ettertid ser jeg jo at det ikke akkurat var det.

Jeg ser at denne bloggposten blir litt som første episoden som en ny sesong i en tv-serie, der jeg forklarer dere en del som dere allerede vet. Men jeg tenkte det kanskje dukket opp nye lesere, og da virket det som en hyggelig gest. Jeg vet ikke helt hvor mye jeg kommer til å blogge, det vil tiden vise…

Jeg laster ned hjernen min på en harddisk. Alt om tidsreising vil bli fjernet; jeg vil selv tro alle de små løgnene jeg har servert de siste 3 1/2 årene, og dette vil være livet mitt.  Det er selvfølgelig ulemper med dette, det er jeg fullt klar over, ikke alle minner vil la seg fjerne, jeg vil miste en god del verdifull kunnskap og jeg vil glemme noen folk som på et eller annet tidspunkt har betydd vanvittig mye for meg.  Men alt som lar seg redde, redder vi. Vi skriver om, tweaker ting på plass, jeg får beholde opplevelsene som var viktige for meg og som har formet meg.

Jeg ser fram til å slippe den børen det er å hele tiden måtte lyve for dem jeg er glad i.  Det er ikke bra for sjelen.  Jeg sverger – jeg er blitt så vant til å lyve at jeg innimellom gjør det, selv når jeg snakker sant.  Dessuten vil det gi meg en ro som ingen Tidsreisende kan få så lenge han er aktiv.

Det er blitt gjort før.  Av mange, og jeg har hørt at det stort sett går bra med dem.  Den vanligste bivirkningen er at man opplever deja vu, og tror man har levd tidligere liv, noe som i realiteten vare er små hull i minnejusteringen, og jeg tror jeg kan leve med det.

Når det gjelder å gi opp en så artig egenskap som å kunne reise i tid, så vil jeg ikke savne den, da jeg ikke vil huske den. Og jeg har vært i alle tider som jeg kunne tenke meg å være i, og jeg kan med hånden på hjertet si at det er ingen tid jeg liker så godt som denne. Det er nå jeg vil være; leve livet mitt.

Jeg dro til 2280 forrige uke og fikk minnet mitt lastet ned på en harddisk. Jeg reiser til 2281 om to dager og henter minnene til hvordan mitt liv som ikke-tidsreisende ville vært.  De vil sende meg hjem mens jeg fortsatt er i narkose og dagen etter vil jeg våkne i min egen seng og tro jeg ble født i 1977, og at jeg har levd livet mitt i en rett linje siden da.

Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre med denne bloggen i forbindelse med minnejusteringen, og kom til slutt fram til at jeg vi huske den, men som et fiksjonelt eksperiment. Etter at jeg startet den har jeg tenkt mye på valgene jeg hat tatt og hva jeg har brukt Tidsreising til. Jeg er ikke sikker på om det er bra for meg.  Jeg tror jeg vil bli et bedre menneske av dette. Jeg håper jeg har rett.